 |
|
|
 |
|
Luftforsvarets stasjon, Honningsvåg
En mer fantastisk naturopplevelse enn Honningsvåg, det må du lete lenge etter.Her vises solnedgang utenfor Nordkapp. Byttet bilde etter oppfordring av Ø.M.
Historier fra min tid her.
Jeg ble ansatt i et engasjement som personelloffiser ved stasjonen, høsten 1988.
Engasjementets varighet var 1 år med mulighet for forlengelse.
I denne tiden som kaptein ble jeg mange erfaringer rikere. Etter hvert som jeg ble varm i trøya og ble kjent med personellet, er det mange episoder, som ennå ligger i minnet hos meg.
Jeg vil her gjenfortelle alvorlige og morsomme historier fra Honningsvåg.
Forsvarets TwinOtter havarerte 1993
Jeg starter min beretning med en trist historie, fra samme året jeg forlot Honningsvåg.
Jeg var på vakt oppe på radarstasjonen, da vi fikk melding om at forsvarets TwinOtter hadde styrtet i fjæra, før det nådde flyplassen i Honningsvåg. Vi tok med personell som skulle ned til middag og kjørte det vi var i stand til, ned mot flyplassen. Alt personell i bilen, var forberedt til å yte hjelp, om dette skulle være påkrevd. Innkjørsel til flyplassen var sperret av politiet og vi fikk beskjed om at hjelpemannskaper var fremme ved havaristen og alt var under kontroll. Brannbil og ambulanse var til stede. Status ble ikke frigitt av politiet. Vi kjørte derfor opp til stasjonen og messa i Storbukt, hvor personell ble samlet i messa for videre orientering. Det var sivilt og militært personell, fra stasjonen som var med i dette flyet. Vi fikk vite etter hvert at begge flyverne, en mannlig og en kvinnelig pilot, begge omkom. De øvrige passasjer var hardt skadet og var til legehanling.
Alle passasjerer var nå fraktet bort fra åstedet og det ble satt ut vakter fra stasjonen på åstedet.
1 soldat døde på grunn av skadene, og totalt 3 omkom ved denne flyulykken.
Grunnen til flystyrten ble konkludert med at flyet kom inn i mot flyplassen i for lav høyde, og at nedfallsvind fra fjellene omkring, presset flyet ned slik at det ikke rakk flyplassen, og styrtet i fjæra noen få meter fra fyllingen til selve flystripa, som lå ca. 4 meter over nivået til fjæra, der flyet havarerte.
Dette havariet gjorde et dypt inntrykk på stasjonens personell.
Maling av oppholdsrom.
Nye rekrutter/soldater er alltid greit å få tilført avdelingen, og dette skulle kaptein Mathiesen benytte seg av.
Noen dager etter at nye rekrutter ankom, ble noen tilført vår avdeling. Dette så kapteinen som en positiv ting og satte guttene i arbeid på forefallende arbeidsoppgaver oppe på stasjonen.
Han spurte om de to soldatene hadde tatt i en malerkost før, og dette bekreftet begge at de hadde erfaring med.
Kapteinen viste de inn på et oppholdsrom nede ved vakta, og ga beskjed om at rommet skulle males, vegger og tak.
Kapteinen kjøpte inn maling og koster til formålet og ba guttene om å starte opp.
Beskrivelse av rommet:
På 2 av veggene, var det asiatpanel og den tredje veggen, en bokhylle av teak med
skap og 4 hyller.
Guttene fikk beskjed om å bære ut alt som ikke måttes tilsøles av maling.
Maskeringstape, malingsfjerner m.v., ble levert sammen med malingen.
På gulvet var belagt med grått gulvbelegg.
Guttene ble satt på saken og gikk til verket med godt mot.
Like før vaktskifte samme dag, foretok kapteinen en inspeksjon av malerarbeidet og fikk sjokk da han åpnet døra.
Begge veggene med asiatpanel var overmalt med hvit takmaling. Veggen hvor bokhyllen var festet var malt, pluss bokhylla og skapet der. Alt var hvitt.
Kapteinen ble rasende, som rimelig kan være, og når kaptein Kjell Mathiesen ble rasende, ja da skulle man ønske at man satt på en solfylt strand i Spania.
- Kor i helvete har dere lært å male! brølte kapteinen. Dette æ ju bort i helvete.
For det første så skulle dere ha startet med taket, og det skulle være hvitt, og veggene grå. - E dåkker staure fargeblind. De hadde tatt feil maling til veggene.
Gulvet var ikke tildekket med papir, som lå urørt på rull.
- For det første, startet kapteinen. - Når man skal male, skal man starte med taket, for ikke å søle på veggene. Man maler faen ikke et rom og begynner med veggene først.
- Fikk dåkker utlevert malerkost i barnehagen, eller hva.
En stol som sto på kontoret, var blitt benyttet til å stå på for å rekke opp på veggen.
Denne stolen var full av fotspor og malingsmerker.
Gulvet så ikke ut med malingsflekker over alt.
Guttene ble selfølgelig skjelven etter dette utbruddet fra kapteinen, og som rimelig var, ble guttene tatt av jobben med øyeblikkelig virkning.
En av stasjonens ansatte, fra vedlikeholdsavdeling måtte ta over dette kunstverk som soldatene hadde skapt.
Kapteinen hadde sitt på det tørre. Guttene hadde bekreftet at de hadde erfaring fra tidligere malerjobber, og dette ble godtatt.
Som en passende straff ble begge malermesterne satt til kjøkkentjeneste.
Kapteinen fikk en eller annen gave på julebordet, for mulig manglende orientering før malerarbeidet ble iverksatt.
Dere skulle sett rommet - det var verd et skue og mange bilder ble tatt her. Synd at jeg ikke finner noen av disse, da jeg tok flere bilder der, etter at soldatene var tatt ut av arbeidet.
Ble døgnvill etter taktekking.
En litt munter historie fra radarstasjonen.
Det var tid for taktekking av aggregathallen på stasjonen og maskinist Jan Larsen skulle stå for dette arbeidet Med seg fikk han Josefsen, og sammen skulle de sørge for å rulle takel med isopal taktekke.
Været var strålende de dagene dette sto på og arbeidet ble gitt prioritet og av denne grunn ble det jobbet fra morgen til sene kvelden.
Taket ble tekket etter alle regler og arbeidet ble utført med største nøyaktighet.
Kvelden da arbeidet var ferdig, kom arbeiderne i baren for å feire at taket var ferdig.
Mens vi satt i messa, oppdaget Jan plutselig se at armbåndsuret var borte vekk. Det var mulig at han hadde tatt klokka av da han dusjet etter arbeidet på taket. Han slo seg til ro med det til neste morgen ved frokosten.
Jan møtte i messa, for å bli med transporten opp til radarstasjonen, og da fortalte han at han må ha mistet arbåndsuret oppe ved stasjonen på fjellet.
For ikke lenge siden, kjøpte han seg en digital klokke med tall uten visere, og han gjorde alt for å finne uret. Vi var noen som gikk sammen med ham utenfor stasjonen, på steder han kunne ha mistet det, men forgjeves.
Som siste utvei, tenkte han på taket. Kanskje han hadde mistet den der under taktekkingen?
Vi satte opp stigen og Jan tok seg en runde oppe på taket for å lete.
Etter en kort stund fikk han øye på en kul på det nytekkede taket, og tok frem en lommekniv for å under søke denne. Etter litt pirking, fikk han se klokka si, som var godt valset ned i taket, under et seigt lag med Icopal taktekke.
Han fant jo ut, etter hvert at denne klokka, fikk han ikke noe glede av, da det var umulig å få den renset, uten at den ble ødelagt.
Dette var jo en utmerket historie og loggføre som "tabbe" og husker jeg ikke feil, så fikk han, som gave, et vanlig reisevekkeur, hengende i en tynn kjetting. Her kunne han feste kjettingen til beltet, for så å putte klokka i lomma.
Soverommet måtte tømmes.
Så var vi tilbake til en ny historie, som går ut på å gjøre litt djevelskap for å oppnå litt latter, men i noen tilfeller ligger det helt på kanten, det man foretar seg.
Vi hadde en kokk - Tor -på stasjonen som ikke gikk i veien for å gjøre noen pek med personellet på stasjonen, og det ble ofte snakket om å gjøre gjengjeld, men det ble bare med praten.
En sommer skulle kokken, samboer og hund på ferie sørover, og da ble jeg forespurt om å vanne blomstrene i leilighheten. Nå hadde det seg slik at han bodde i etasjen over meg i tjenesteboligen, Storbukt, like nedenfor adminbygget.
De skulle være borte en ukes tid, så dette skulle ikke være noe broblem.
En kveld hadde vi rekeparty i messa og dette ble behørlig feiret inne i stasjonens bar.
Her kom det frem at jeg vannet blomstrere til kokken, og da kom forslaget til å gjøre et pek med kokken.
Da kvelden tok slutt, fikk jeg med meg en av de andre morokroppene og vi gikk opp i leiligheten til kokken.
Vi fant veien inn på soverommet, tok vekk kuppelen fra lyspæra i taket og her la vi inn 2 - 3 reker og satte kuppelen på plass igjen.
Nå skulle han få igjen for alt djevelskap han selv hadde funnet på.
Etter noen dager var kokken tilbake, og vi merket at han luftet ut på soverommet.
Det gikk noen dager til og da så vi at sengtepper hang ut gjennom vinduet og rommet ble støvsuget og vasket.
Lufting av sengetøy gjennom vinduet på soverommet, ble etter hvert et vanlig skue, helt til rekene omsider ble oppdaget, da han skulle skifte lyspære.
Han forsto hvor disse kom fra, og jeg måtte bare innrømme at det var jeg som hadde
vært på ferde her.Han måtte bare innrømme at han gikk fem på, før rekene ble oppdaget.
Gulvvask om natta.
Så var det Tor - kokken - som tok innersvingen på meg etter rekestuntet på hans soverom.
Jeg var daghavende offiser på stasjonen og Arne Fredrik spurte meg om jeg kunne passe på sjæferen hans hans, for han skulle reise bort og kunne ikke ha hunden med seg. Jeg var god kompis med hunden, så det skulle gå bra. Jeg måtte da ha hunden med meg på rommet til daghavende om natta, noe jeg mente ikke skulle bli noe problem.
Da det var kveldsmat, kom Tor og hentet hunden inn på kjøkkenet, for der fikk han mange godbiter av kokken. Da jeg var ferdig med å spise, hentet jeg hunden fra kjøkkenet og tok meg de pålagte runder i adminbygget for å sjekke om alt var i orden.
Jeg luftet hunden før jeg gikk til sengs denne kvelden, og hunden la seg rolig ned på gulvet.
Klokken 4 om natta våknet jeg med at sjæferen begynte å gnelle, og da jeg sto opp og satte føttene på gulvet, trådte jeg i hundebæsj. Det var ikke bare foran senga, men ut over hele gulvet. Det lukta pyton inne på rommet.
Stakkars hund, tenkte jeg og åpnet døra, gikk ut med hunden og festet den i band på utsiden. Så var det tilbake til rommet for å ta hundebæsjen.
Det så jævli ut, spør du meg.
Hunder hadde hatt det man kaller for "sjetta", dvs bløt mage, og dette var griset utover gulvet. Jeg vasket gulvet flere ganger, men lukta forsvant ikke.
Det skulle ny daghavende på kl. 08:00 så jeg måtte jo ordne opp i dette til den tid.
For å få bort stanken etter at gulvet var vasket, så måtte jeg bruke en hel flaske barbervann som jeg hadde.
Jeg nevnte dette til kjøkkenpersonalet på morningen til frokost og da begynte disse å le. Jeg fattet mistanke om at hunden hadde spist noe på kjøkkenet om kvelden, og da noen derfra fortalte at Tor - kokken - hadde gitt sjæferen en stor bolle med brunsaus, da skjønte jeg at han skulle hevne seg på meg for støntet med rekene på hans soverom.
Jeg måtte bare ta det hele med et smil, for det var ingen annen måte jeg kunne reagere på.
Gjør man djevelskap med andre, ja da må man tåle at andre gjør dette mot meg.
Sjæfer som bilsjåfør.
Han hadde aldri tatt i et ratt, men en gang må jo bli den første.
Kaptein Arne Fredrik Nilsen ved lstn. Honningsvåg, var glad i hunder og spesielt av typen sjæfer. Hunden hadde han med seg over alt og hunden var vell kjent på stasjonen. Jeg for min del, ble gode venner med dette dyret.
Kapteinen hadde sitt arbeid som materiellforvalter og hadde sin bil parkert bak administrasjonsbygget, like ved depotet.
En vakker vinterdag, med sol og blå himmel, hadde kapteinen parkert bilen i en bakke like ved hjørnet av depotet, rett bak admin. Han lot sjæferen sitte i bilen, da han hadde noen gjøremål før dagen var slutt.
Mens han satt på kontoret hørte han blutselig et brak like utenfor og han spratt opp fra stolen og ut døra for å se hva dette kunne være.
Da fikk han øye på bilen sin, som sto i veggen til adminbygget. Han sprang bortover til bilen og der ynket sjæferen seg og vil ut av bilen.
Bilen ble parkert i gear, men handbrekket sto ikke på. Det som hadde skjedd, var at sjæferen hadde kommet borti gearet, slik at bilen begynte å rulle fritt. Bilen hadde fått noe skade foran, og deler av hjørnet på adminbygget var flerret av. Da kapteinen var kommet seg over sjokket, måtte han skrive ut skademelding og med sjæferen som fører av bilen, ble dette litt komplisert. Hunden hadde jo ikke førerkort, så dette ble nok ikke billig.
Det ble spøket med at dette skjedde under en øvelseskjøring, men det falt dårlig ut. Vi foreslo at sjæferen måtte ta kjøretimer, for å bedre på situasjonen, men det var nok i seneste laget.
På julebordet dette året, fikk kapteinen et gavekort på kjøretimer for sjæferen.
Det lar seg gjøre å le av dette, da det kun oppsto mindre materielle skader.
Sjæferen fikk intet men' etter episoden.
Natogenser fra str. 54 til 5 år.
Når man skal vaske selv, går det som regel bra, dersom man følger visse prinsipper.
Dette fikk ltn. Piene erfare i Honningsvåg.
Han hadde nettopp anskaffet seg en av luftforsvarets natogensere.
Genseren var av ull.
Dagen kom og han skulle vaske noe skittent tøy og gikk til verket. Denne gangen var det snakk om kokevask og han samlet sammen skittentøyet, puttet dette inn i vaskemsakinen og startet.
Jeg tror nok at det hadde vært en fordel om han var litt nøyere med å se på hva han puttet inn i maskinen.
Tøyet ble behørlig vasket og da han tok dette ut, oppdaget han at den nye natogenseren var havnet sammen med tøyet han nettopp hadde vasket. Da han brettet ut genseren, oppdaget han at den hadde krympet noe enormt, så genseren var nok blitt flere nummer mindre.
Nå er jo løytnanten en høy og slank person, så genseren kunne bare avskrives.
Dagen etter hang genseren på kleshenger i messa med følgende opplysninger:
"Denne genser er ved en feiltagelse kokt sammen med andre klær. Genseren er nå til salgs og har endret størrelse til barnestørrelse 5 år.
Lt. Wenche Frost Pettersen var veldig interessert i å kjøpe denne til sin sønn, men om kjøpet ble realisert, ja det er jeg litt usikker på.
En sak er sikker. Lt. Piene passet ikke denne genser.
Det ble en munter historie ut av dette og tar jeg ikke feil, så ble dette tatt opp som en tabbe på julebordet.
En utrolig fiskehistorie fra Finnmark
Historien er hentet fra kaptein Kjell Mathiesen, Lstn. Honningsvåg.
Kjell var for øvrig bror til Sissel, min samboer.
En utrolig fiskehistorie.
Kjell var i sitt ess, når han hadde fritid og kunne dra på fisketur. En sann fiskehistorie er som følger. Kjell tok med fiskeutstyr og dro på innlandet for å prøve fiskelykken i en fin lakseelv. Han parkerte ved elva og oppdaget at bilen til hans beste kompis sto der, men kompisen var ikke å se noe til. Kjell regnet med at han traff kompisen når han gikk oppover langs elva, til en fiskeplass, hvor han bestandig fikk fin fisk.
På turen oppover langs elva, stanset Kjell for å prøve makk dubbet. Etter noen kast fikk han fast fisk, og det var ikke noe småtteri som hadde bitt på. Han strevde litt med å få rusken på land og etter en stund, var fisken hans. Det var en fin fisk på ca. 4 kg. Han tok seg en kopp kaffe, før han vandret videre oppover langs elva.
Elva gjorde en sving og han tok en snarvei oppover, da han plutselig fikk se kompisen som sto litt lengre oppe, med fiskestanga og snøret ute. Det var da en liten djevel slo ned i Kjell. Han gikk usett et stykke tilbake og avventet situasjonen. Mens han sto der fikk han se dubbet til kompisen kom flytende nedover like ved der han sto. Mens Kjell sto der og pønsket på hva han skulle gjøre, dro kompisen inn dubbet. Nå var planen til Kjell klar. Han tok fisken han fikk, ut av posen, tok frem kniven og skar nesten hodet av fisken. Deretter røsket han hodet av fisken og ventet,
Like etter kom dubbet til kompisen på nytt nedover strømmen i elva. Kjell hadde da en lang gren klar, fikk tak i dubbet og festet hodet til fisken på kroken og kastet dubbet ut igjen, idet han dro noen ganger kraftig i snøret. Han kunne høre ivrige rop fra kompisen. Kjell gikk litt lengre opp, slik at han fikk se kompisen, idet han fikk ”laksen” på land. Kjell tok kikkerten og så at han fikk fiskehodet på land, hvorpå kompisen satte seg ned og bare stirret utover elva.
Kjell satte seg ned og ventet i fem minutter, før han gikk opp til kompisen. – Hallo, ropte Kjell, er du også her, sa han videre og gikk bort til kompisen.
Kjell satte seg ned, tok frem kaffeflaska og bød kompisen på kaffe, De pratet om løst og fast og Kjell spurte om det var noe fisk å få her? - Nei, det ser dårlig ut, svarte kompisen. Kjell kunne se at han var urolig og at det var noe som plaget ham. – Har det skjedd noe?, spurte Kjell. Kompisen sa ikke noe, men etter en kort stund kom det:
Æ har nåkka æ må fortell dæ, og det e heilt utrolig. For ca. 10 minutter siden, beit det på en storing og villere laks, har æ ikke vært borti før. Æ strevde i 10 minutter før æ fekk han på land og han va så sterk, at æ sleit haue av laksen. – Nei det går ikke , sa Kjell, men kompisen sto på sitt og tok fiskehodet ut av en pose og viste til Kjell. – Nei, ha du sett på fan, sa Kjell. Fiskehodet bar tydelige preg av å være revet tvers av.
Det må være denne type laks, som heter villaks, sier Kjell og smiler lurt.
Skogsrype, Havrype og svidd rype.
Rype til besvær.
Tollanes, var en av gutta boys på stasjonen, og var alltid til stede der det skjedde noe. Det ble snakk om rypefangst og det var et dårlig rypeår dette året. Forsvaret hadde en hytte inne på fastlandet, og flere hadde vært der, uten å se ei rype. Tollanes lånte hytta en helg og han påsto at han skulle nok vende tilbake med rypefangst.
Som sagt, så gjort. Han reiste innover på hytta på lørdag og søndag ettermiddag var han tilbake, med en liten skogsrype i sekken. Nå hadde det seg slik at Tollanes og jeg, bodde i samme familiebolig, like nedenfor stasjonen i Storbukt. Det første Tollanes gjorde med rypa, var å henge den utenfor vinduet i 2. etasje, som vendte ut mot veien, opp til stasjonen. Han var mektig stolt over å ha skutt denne rypa, og skrøt selvsagt til alle på stasjonen.
Dette måtte vi gjøre noe med, og planen var klar. Jeg foreslo at vi skulle bytte ut rypa, som hang på veggen, like under vinduet til stua, og henge opp en måke der. Daghavende befal fikk fatt i en med hagle, som dro ned på søppelfyllinga og der skjøt en stor havmåke. Senere på kvelden, dro vi ned til boligen, hvor rypa hang til modning, fikk fatt i en stige, tok ned rypa og spikret måken fast på veggen, ca 1 meter under vinduet. Måken ble festet med en kraftig stiftemaskin. Med utstrakte vinger på veggen, så dette ut som om det var hovedkvarteret til Gestapo.
Neste dag, til frokost, ble det høylytt snakket som den store havrypa som Tollanes hadde fått. De var alle enige om at så stor rype, hadde ingen sett. Tollanes bare lo til dette, men da han kom hjem, etter frokost, fikk han øye på ”havrypa” som var korsfestet på veggen. Den virkelige rypa, ble flyttet til en fryseboks oppe i messa.
Tollanes, bante og svor og dro straks opp i leiligheta, åpnet vinduet for å fjerne måken, men dette hadde vi beregnet. Han rakk ikke ned til måken, og fikk ikke fjernet denne. Omsider, fikk han beskjed om at den virkelige rypa, var tatt vare på, så denne skulle han få tilbake når måken var fjernet.
Måken ble hengende på veggen i 2 – 3 dager før den ble fjernet, etter påtrykk fra stasjonssjefen.
Rypa til Tollanes ble liggende i fryseren i ca 14 dager, til en av de festglade gutter, som bodde på messa, kom hjem og skulle legge seg, etter en skikkelig ”rotbløyte” på byen. Han kjente at han var sulten og gikk ut på kjøkkenet i messa for å hente seg noe å spise. Det var lite å hente her, men han fant ei dypfryst rype med fjær og det hele. På en snurr, fant han ut at dette kun han fikse. Han tok rypa med inn på rommet sitt, hvor han hadde en mikrobølgeovn. Hans hensikt var å tine rypa først, så ribbe den, før han kastet den i panna. Han la rypa i ovnen og la seg nedpå for å vente i noen minutter, og sovnet selvsagt. Etter 10 minutter gikk brannalarmen i messa. Daghavende som kom først til stedet der røyk var observert, kom inn i et rom fylt med røyk og en mikrobølgeovn i delvis brann. Daghavende fikk liv i mannen på senga, samt dratt ut kontakten til ovnen.
Som historien slutter, så ble det selvsagt ikke noe rype på den hungrige festdeltager. Rypa var nå forvandlet til en liten sotklump inne i mikroen.
Rein inne på radarstasjonen.
Denne historie er selvsagt iscenesatt av humoristen og kaptein Kjell Mathiesen.
Radarstasjonen på Honningsvågfjell, lå veldig utsatt til, for vær og vind, spesielt på vinterstid. Av denne grunn var det laget en tunnel, hvor vaktbilen kunne kjøre inn. Vinterstid var tunnellen lukket med en port, for å hindre at denne ble fylt med snø. Om sommeren, sto porten som regel åpen, da det var vakt ved inngangen til selve annlegget.
En vakker sommerdag jeg var på jobb, satt kapteinen og jeg og filosoferte over hendelser som hadde med morsomheter å gjøre.
Kjell fortalte følgende historie fra radarstasjonen:
Kjell kjente godt til samene, som hadde rein på fjellet der stasjonen ligger.
En vakker sommerdag, fant Kjell på følgende:
Han snakket med reineieren og fikk han overtalt til å leie en rein inn på radarstasjonen. Det var nettopp ankommet nytt mannskap til stasjonen og Kjell ville skremme "livskiten" av den nye vaktsoldaten, som skulle vokte annlegget for uvedkommende.
Som sagt så gjort.
Kjell gikk inn til vakta og distraherte denne såpass, at reineieren kom seg ubemerket forbi, med reinen inn i gangen som førte opp til operasjonsenheten.
Kjell instruerte soldaten, at ingen måtte slippe forbi vakta. Alle som hadde adgang til stasjonen, skulle vise ID kort ved passering. Uvedkommende skulle vises bort fra stasjonen. Slike tilfeller skulle meldes til vakthavende befal.
Kjell forlot vakta og gikk opp i gangen, hvor samen sto med reinen i tau.
Kjell bant reinen til veggen inne i hovedgangen som førte inn til de forskjellige rom i stasjonen. Deretter slapp han ut reineieren, gjennom domen til høydemåleren.
Kjell gikk inn i stasjonen og forklarte til de som da var på vakt, hva som nå kom til å skje.
Kjell gikk ned på sitt kontor, tok en telefon ned til vaktsoldaten.
Vakta tok telefonen, og Kjell utbryter bryskt i telefonen:
- Har du sluppet inn en rein her i annlegget?
Soldaten svarte benektende på dette.
Kjell hevet stemmen ytterligere og forklarte at han for en time siden siden kjørte ned til Honningsvåg, og da var atl i orden her.Du har vært i vakta siden kl. 08:00 i dag og nå når jeg er tilbake her, så står reinen her i gangen inne på stasjonen.Hvordan kan du forklare dette til meg?
Soldaten påstår hardnakket at ingen rein hadde passert vakta siden han kom på vakt.
Kjell gikk ned til soldaten, låste porten til tunnellen og tok soldaten med seg opp i anlegget.
- Hvordan forklarer du dette, sier kapteinen til soldaten og peker på reinen som sto bundet til veggen, inne i gangen.
Soldaten måpet og kunne ikke forstå hvordan denne var kommet seg dit og forbi vakta.
- Dette er en alvorlig sak, sier kapteinen. Dette kommer til å få alvorlige konsikvenser for deg.
Soldaten blenket, da han forsto alvoret i kapteinens uttalelse.
Du må nu straks ta en telefon ned til stasjonssjefen og spørre hva du skal gjøre med dette, for nå overlater jeg dette til deg - sier kapteinen til den stakkars soldaten.
Da soldaten, skjelvende, gikk tilbake til vakta for å ta denne telefonsamtalen, hadde Kjell avtalt med reineieren, at han skulle ringe på porten når han hørte soldaten kom tilbake til vakta.
Før soldaten rakk å ringe stasjonssjefen, måtte han ut for å sjekke hvem som ringte på.
Da han åpnet porten fikk han se en same stå utenfor, med lasso hengende over skulderen.
Samen:
Du har ikke sett en rein her i nærheten av stasjonen?
Soldaten ble lettet over å se samen og forklarte at det var kommet en rein inn i annlegget.
- Har dere ikke vakt der inne, utbrøt samen.
Vakta tok samen med seg inn til vaktrommet og ringte til kapteinen.
Vakta forklarte kort at en same ringte på for å høre om vi hadde sett en rein her ved annlegget.
Kapteinen kom straks ned til vakta, tok samen med seg opp i stasjonen.
De gikk ned på kapteinens kontor og drakk en kopp kaffe.
Både reineier og kapteinen forsto at dette gikk hardt ut over soldaten, og tok reinen med seg og gikk tilbake til vakta.
Før de passerte vakta, tok Kjell og hengte et adgangsbevis på reinen.
Da de kom til vakta, gikk Kjell bort til vaktrommet med reinen og spurte vakta:
- Hvordan skal du forklare at du ikke hadde sluppet inn denne reinen, når du har gitt han et adgangskort?
Vakta var helt ute av seg, grunnet denne pinlige episoden.
Kjell ga adgangskortet til vakta og reineieren tok med seg reinen og forlot annlegget.
Soldaten gikk lenge og ventet på en straffereaksjon, til den dagen Kjell Mathisen tok soldaten til seg og forklarte hele opptrinnet. Det hele endte i en rungende latter.
Slik var kapteinen, Kjell Mathiesen, full av djevelskap, men du venden så morsomt det var.
Verneombud "Kyrre Kill"
Etter gjennomgåelse av diverse kurs, ble jeg valgt til stasjonene verneombud. Det var mye å gripe fatt i, spesielt oppe på radarstasjonen, hvor jeg hadde mitt arbeid innen forsyningsseksjonen.
Mye ble rettet på og personellet ble etter hvert fornøyd med mitt arbeid.
Ltn.Wenche Frost Pettersen, som arbeidet på OPSEN, var veldig ivrig til å få alt på stell der, og etter en inspeksjon i det forholdsvise mørke rommet, fant jeg at en platt, som utgjorde et trinn. Det hadde vært en del feilsteg her, og det kunne lett skade personellet, så jeg fant ut at denne forhøyningen, burde merkes med selvlysende tape. Alle var enige i dette og Wenche var spesielt fornøyd med mitt tiltak, som verneombud.
Den selvlysende tapen, ble festet på kanten av platten, og syntes meget godt, selv i det halvmørke rommet.
Tapen var ca. 3 cm bred og var selvklebende. Den ble i tillegg stiftet fast med en kraftig stiftemaskin.
Det gikk vel, en ca. 14 dager, da jeg høyst uventet, mottok en telefon fra Wenche Frost Pettersen, med følgende beskjed.
- Kyrre, vi her på opsen har endret ditt navn til "Kyrre Kill". Som verneombud, skal du verne om personellet, ikke drepe dem.
Wenche forteller videre:
På opsen, kan det i enkelte tilfeller gå hektisk for seg. Folk springer frem og tilbake, fra og til telefoner. I går kveld måtte jeg skynde meg, da det var mye å gjøre. Jeg skulle selvsagt over den platten, hvor din selvlysende tape var festet, eller rettere sagt, skulle være festet. Idet jeg løfter foten opp på platten, kom skoen min under tapen, med lim på, og jeg falt så lang som jeg var. Heldigvis skadet jeg meg ikke, men jeg er enda ikke kommet over sjokket. Ut fra dette vil du heretter bli kalt "Kyrre Kill".
Jeg undersøkte saken og kom frem til at tapen måtte sikres med flate messinglister, for å holde den på plass.
På det påfølgende julebord, fikk jeg selvsagt en "gave" fra opsen, som omhandlet
mitt arbeid med den selvlysende tapen, inne på opsen.
Det gikk nå bra med Wenche etter dette, og jeg vet at hun "still going strong".
Nå er vi venner på facebook. Jeg tror at hun vurderte min forespørsel lenge, før hun svarte meg. En klem til deg Wenche. Beklager dette med tapen. Enda godt at du ikke er langsint!
Uten sko - vinter og kaldt.
Man opplever mye i Honningsvåg.
Det var julebord i Messa og fin stemning med dans og åpen bar. Ute var det dårlig vær, med snestorm og jævli kaldt ute. Når det er vind i Honningsvåg, og folk snakker om det, ja da er det skikkelig uvær.
Det var god mat og god drikke og mange muntre historier ved bordet. Etter maten var det oppvisning av stasjonens personell, som laget parodier på forskjellige situasjoner og tabber som var samlet opp i løpet av året. Det ble også utdelt stasjonens hareorden, til personer som fortjente dette, etter statutter som var fastsatt av stasjonen.
Ellers var det gaver og hint til personer som hadde tabbet seg ut.
Alt personell ved stasjonen var invitert med dame, så det var folksomt denne kvelden.
Etter underholdning, ble matsalen ryddet og det var klar for fest og dans.
Barne åpnet og dansen var i gang - vi var i hyggelig lag alle sammen.
Det nermet seg slutten og siste dans gikk av stabelen. Gjestene begynte så smått og forlate stedet.
Noen ble selvsagt sittende i messa etter at baren stengte og Lyder Hansen og Erna trådte til ved pianoet og dansen fortsatte en stund til.
Etter hvert forlot de fleste stedet. Det var mange som hadde fått litt for mye av drikke og noen satt i en stol og sov.
En del personell hadde rom på messa og disse ble sittende i baren utover natta.
Noen av disse fant ut at nå var det på tide å legge seg, og da de skulle gå, fikk de se en person som lå i sofa i sin beste søvn. Personen bodde et stykke fra messa, og noen av de som bodde i messa, fant vinterskoene til den sovende gjesten, og satte skoene på en hylle innvendig i peisen, like ved der han sov.
Ved frokost neste dag, var den sovende gjesten, fortsatt i messa, og han kunne fortelle at han hadde mistet skoene sine og kom seg ikke hjem.
Ved middag, var han fortsatt i messa og skoene fortsatt borte.
Han ble sittende der også om kvelden. Når han først var der, så kunne han likegodt reparere med noen pils.
Vedkommende hadde ringt til sin kone og herunder fortalt at han skulle komme hjem, så snart han fant skoene sine.
Mandags morgen, var han fortsatt i messa og da fant daghavende det nødvendig å kjøre personen hjem, med eller uten sko.
Han hadde fortsatt med å reparere dagene som var, og ikke særlig stødig i sin gange.
I et ubeviktet øyeblikk, ble skoene tatt ut fra peisen og lagt bak sofa, der han hadde overnattet.
Sofa ble flyttet før han skulle hjem, og hva finner han? Jo skoene som han hadde mistet.
Det var en glad person, som omsider kom seg hjem til kone og barn. Hva han møtte i døra da har kom hjem på mandagsmårran, enda godt påseilet, ja det lar vi stå uskrevet her.
Kontordamen som ble rebelsk....
Beordret befal kan finne på så mye rart den dagen de skal overflyttes til annet tjenestested.
I denne historien, kaller vi befalet for "Lasse" og kontordamen for "Karin"
Dette er historien om en god kollega som var meget godt likt på stasjonen, men hadde ofte egne meninger om hvordan saker og ting skulle gjøres.
Dette gjorde at Lasse ble fort uvenner med personer som mente noe annet enn han selv. Lasse røk i tottene med Karin, en kontordame, som hadde"bein i nesen" og hun satte han skikkelig på plass. Dette gikk inn på stakkaren, som ikke kunne glemme denne episoden. Lasse og Karin, var etter dette, ikke særlige gode venner.
Så kom dagen, da befalet skulle forlate Honningsvåg, med ny beordring i lomma. Dagen gikk med til utklarering og dette innebar at han måtte klareres med samtlige avdelinger på stasjonen for å få kvitteringer på alt han hadde på utlån og som nå ble innlevert. Deriblant måtte han innom kontoret til Karin, som han røk i krangel med. Det ble ikke utvekslet mange ord, og Karin var meget knapp i sine uttalelser. Dette var tidlig på formiddagen og grunnet en telefonbeskjed til Karin, måtte hun inn på arkivet for å hente noen opplysninger. Karin ba han vente her på kontoret i fem minutter.
Da gikk Lasse til verket.
Han hadde en reke i en liten pose, som han tok ut og festet med tape, under bordplaten, der Karin arbeidet. Etter få minutter var Karin tilbake og Lasse fikk sin kvittering og var nå klar til å forlate stasjonen. Han hadde egen bil og skulle kjøre sørover denne formiddagen.
Lasse forlot stasjonen med et bredt smil om munnen, mens han tenkte på reka under kontorbordet, der Karin arbeidet.
Dagen gikk og personell som kom inn på kontoret til Karin, bemerket alle at det var en slik underlig lukt på kontoret. Karin var stadig på toalettet, for hun trodde at lukten kom fra henne. Hun kjente selvsagt denne lukta og hun kunne ikke skjønne hvor den kom fra. Hun åpnet vinduet, til ingen nytte. Hun benyttet parfyme for å få bort lukta, men til ingen nytte. Hun luktet på seg selv, men fant fort ut at lukten ikke kom fra henne. Det merkelige var at hver gang hun satte seg ned ved skrivebordet, kunne hun kjenne den "irriterende" lukta. Hun sjekket gulvet under skrivebordet, men intet var å se.
Da klokken nermet seg til og avslutte dagen, mistet hun en nøkkel som ramlet på gulvet og under skrivebordet. Hun la seg ned på kne for å ta opp nøkkelen, og da merket hun at lukten ble temmelig stram, der hun lå med hodet under skrivebordplaten. Hun kom tilfeldigvis til å snu på hodet, og da, ja da fikk hun øye på reka, som var tapet til bordplaten.
Det var en meget rasende kvinne som røsket bord reka. Hun kunne ikke begripe hvem som var så uforskammet til å gjøre noe slikt. Etter hvert forsto hun hvem gjerningsmannen var, og det var ikke gode tanker hun skjenket personen. Karin var en dame man ikke kunne harselere med, for hun var meget kvinnelig, og likte ikke slike "gags", som i dette tilfellet. Historien ble jo etter hvert kjent på stasjonen og de fleste syntes at historien var morsom, bortsett fra Karin.
Stekt sild fra Honningsvåg til Oslo.
Beordringer av befal er noe som ligger i statuttene til en befalingsmann og slik var det selvsagt også i Honningsvåg.
En sersjant var ferdig med sin beordring i Honningsvåg og var nå beordret til tjeneste i Stavern. Sersjanten hadde egen bil og skulle kjøre fra Honningsvåg til Stavern, en tur på 2 - 3 dager.
Dagen før sersjanten skulle forlate Honningsvåg, avtalte han med bilverkstedet på stasjonen om å få bilen sjekket før kjøreturen. Dette var i mai måned, så turen sørover skulle normalt gå greit.
Det ble tatt oljeskift m.v., og bilen skulle nå være klar for turen.
En av verkstedkarene hadde fått tak i noe frosset fersksild som han skulle ta med hjem til middag denne dagen.
Vedkommede som hadde bilen til sersjanten for kontroll, kom plutselig på en djevelsk ide.
Han fikk 2 spekesild som han festet til manifoilen fra motoren. Sildene ble festet på hver side av manifoilen som gikk ut fra motorblokka. For å hindre at sildene ramlet av, ble de behørlig festet med streng.
Bilen var således klar for avlevering til sersjanten.
Han hentet bilen og parkerte den utenfor messa for å laste inn sine saker før kjøreturen neste dag.
Neste morgen var sersjanten klar og han kjørte ned til Storbukt for å ta første ferga over til fastlandet.
Han kjørte ombord i ferga, gikk ut av bilen og låste den før han gikk ned i kafeteria. Idet han forlot bilen kunne han tydelig kjenne duft av stekt sild.
Han tenkte ikke mer på dette.
Han kjørte på land på fastlandet og fortsatte turen sørover.
Han stanset i Alta for å fylle bensin, og kunne også her kjenne duft av stekt sild. Han undret seg over at folk stekte sild også her. Kanskje hadde det vært et godt fiske, slik at alle langs kysten hadde fått tak på sild.
Neste stopp ble Narvik for her skulle han ta seg en matpause. Han parkerte ved Grand Hotel og merket at også her stekte de sild. Nå begynte han å lure, men fant vel ut at dette var vel noe alle gjorde her i nord.
Han kom til Skarberget og stanset bilen på ferga. Det samme var det her. Noen steker sild, ut fra lukta å bedømme. Han gikk derfor ned i kafeteria på ferga og spurte om mannskapet skulle spise stekt sild til middag i dag.
Dette ble benektet og da skjønte ikke sersjanten hvor lukta kunne komme fra.
Slik fortsatte turen sørover. Hver gang han stanset og gikk ut av bilen, kunne han tydelig kjenne duft av stekt sild, noe han forøvrig ikke likte noe særlig. Sild var ikke noe mat for denne karen.
Sildeduftet fulgte han på hele turen, helt til han kom til Oslo, hvor han skulle fylle på spylevæske. Han åpnet motorpanseret, og her ble lukten av stekt sild meget stram. Da fikk han øye på de 2 sildene som var festet til manifoilen som gikk ut fra motoren. Tankene gikk tilbake til Honningsvåg og verkstedfolkene på bilverkstedet. Han fjernet begge sildene, som viste seg å være godt stekt. Sildene satt som støpt til manifoilen, og var surret fast flere omganger med kobberstreng.
Da han ankom til Stavern, tok han en telefon opp til bilverkstedet i Honningsvåg, hvor han takket for veimaten de hadde gitt han.
Det ble mye latter av denne historien, som sersjantet måtte innrømme, gikk fem på, inntil han åpnet bilpanseret i Oslo.
Statsledere på besøk i Honningsvåg.
Denne historie har kaptein Mathisen selv berettet til meg.
Det var sommer og fint vær i Honningsvåg og turistene var på plass, noe som mangedoblet folketallet i Honningsvåg. Kjell hadde vært i Hammerfest og der hadde han kjøpt diverse artikler som skulle brukes på en kommende fest i messa på stasjonen. Kjell er i det muntre hjørnet og da han skulle kjøre fra stasjonen og til sentrum av Honningsvåg, fikk han med seg en kollega, som begge var iført militær uniform. Før kjøreturen startet fra stasjonen, tok Kjell frem posen han hadde med fra Hammerfest og tok frem 2 heldekkende gummimasker av datidens leder i Sovjet og USA. Det ble mye latter av disse maskene, for de var utrolig livaktige.
Før Kjell skulle putte disse tilbake i posen, kom hans kollega med følgende forslag:
"Skal vi ta maskene på oss når vi kjører til sentrum"?
Kjell tente på forslaget, som egentlig var ment som en morsomhet, og slik ble det.
Dette vil uten tvil skake opp folk i Honningsvåg, noe Kjell var fullstendig klar over.
Se for dere situasjonen:
Det er under den kalde krigen og det var til stadig konflikter mellom USA og Sovjet.
Det var en spennende tid på den tiden.
Folk møter et militært kjøretøy, med 2 av vendens mest kjente statsledere, presidenten i USA og lederen i Sovjetunionen i bilen.
Kjell tok på seg gummimaska og representerte Sovjetunionen, mens USA's president satt som passasjer. Så startret kjøreturen.
De tok det med ro innover til sentrum av Honningsvåg, kjørte sakte og vinket til kjentforl, som selvsagt snudde seg etter bilen. Inne i sentrum kjørte de sakte og vinket til turister og kjentfolk, som bare gapte når de så hvem som satt i bilen.
Dette kom lensmannskontoret for øret, at USA's president og Sovjetunioens leder, var kjørende omkring i militært kjøretøy i sentrum av Honningsvåg.
Kjell hadde mistanke om at slik info kunne nå lensmannen, derfor kjørte de på en avsides plass, tok av seg maskene, og puttet disse tilbake i posen.
Nå var alt som normalt og de satte kursen inn mot sentrum igjen.
Og ganske riktig. De hadde ikke kjørt lenge før de ble stanset av politiet. Kjell hadde en sønn som var betjent ved lensmannskontoret, men dette var en kollega av ham som stanset bilen, hvor Kjell var sjåfør.
Betjentet forklarte kort om at kontoret hadde mottatt melding om storbesøk i Honningsvåg fra USA og Sovjet. Dette var selvsagt ukjent fra de 2 i det militære kjøretøy, og når sant skulle sies, så var det kun militærekjøretøy i Honningsvåg som tilhørte forsvaret.
Kjell forklarte at den eller de som hadde meldt om dette, måtte oppsøke øyelege.
Var det ikke noe i veien med synet, så måtte den eller de som hadde meldt om dette besøket, vare drita full.
Betjenten visste ikke hva han skulle tro, men han forsvant inn i politibilen og kjørte tilbake til kontoret. Det var ingen andre militære kjøretøy i sentrum, enn kjøretøyet som moromennene satt i.
Begge i bilen fikk seg en god latter og kjørte tilbake til forsvarets stasjon i Storbukt.
Skulle vise den nye trusa....
Dette er en historie fra Honningsvåg, som min samboer har fortalt meg og som andre nære slektninger har bekreftet ovenfor meg.
Dette er selvsagt enda en historie om Sissel's bror, Kjell Mathiesen.
Det var året 1985 og Kjell hadde 50 års dag og mange fra familien var samlet i Honningsvåg i forbindelse med en gebursdag til Kjell. Sissel, Jan og Jannicke var kommet fra Tyskland for å feire den store dagen. Dette var kvelden før selskapet.
Etter middagen, ble det kaffe og cognac og Kjell begynte å bli i det morsomme hjørnet.
Ingebjørg hadde kjøpe dress til Kjell, og hadde lånt med seg noen dresser hjem, slik at Kjell skulle prøve å finne en som han likte og som passet ham.
Ut fra dette ble han oppfordret til å gå opp på badet og ta på seg dressene, slik at familiemedlemmene kunne bedømme hva han skulle velge.
Han skiftet til dress på badet, og for artighet tok han på seg en truse som hang på badet og som tilhørte hans datter Kjellbjørg. Dette var en "tanga" truse som var i største laget og kopi av trusa til Tarzan.
Han gikk ned trappa til stua, hvor familien satt, og stanset på avsatsen i trappa, for å vise frem den nye dressen.
Han oppførte seg som man bør på en fremvisning på "Catwalken".
Han tok av seg trøya, slik at familien skulle se hvordan buksa satt på modellen.
Han hadde på forhånd planer om å løsne på buksa, for å vise den fine trusa han hadde på seg, og som tenkt, så gjort.
Han åpnet buksa tok tak i linningen og dro buksa ned på lårene. For sent oppdaget han at trusa fulgte med, og der sto han med hele stellet blottet.
Plutselig oppdaget Kjell at han sto der foran familiemedlemmene, med sine edle deler blottet. Han var snar å dra opp buksa, da han oppdaget dette. Dette ble det latter av. Hans kone, Ingebjørg, satt i å skapskratte, og hun lo så at hun måtte legge seg i trappa.
"Dette hadde du bare godt av" var kommentaren til kjærringa.
Jannicke, datter til Sissel, som var 9 år gammel, ble flau av det hun så, og da latteren hadde gitt seg, og jenta var kommet seg av sjokket, kom dagens beste kommentar til opptrinnet:
"Det var nu godt at det bare var innen familien".
En fornøyelig historie, spør du meg.
Kokekunst på Maissavarre
Denne historien er hentet fra forsvarets stasjon Maissavarre og ble fortalt av en som hadde tjenestegjort ved Luftforsvarets stasjon, Honningsvåg.
Da vedkommende befal, Jan Heian, var ferdig med sin tjeneste i Honningsvåg, og ble han beordret til Sørreisa. Den stillingen han ble beordret i, medførte også tjeneste ved forsvarets stasjon inne på Maissavarra, som ligger et stykke fra Altevann, inn mot grensen til Sverige. Personell som betjente denne stasjonen, langt inne på fjellet, ble bragt opp med helikopter fra Bardufoss. Sekvensene på vaktene, var en uke før bytte.
Jan fortalte at før han skulle på vakt en uke ved Maissavarre, var det mangel på personell, og han fikk med seg 2 soldater fra Sørreisa stasjon. Proviant ble rekvirert for en uke til 3 mann og alt var klart til avreise. Personellet ble kjørt til Bardufoss, hvor det sto et Bell helikopter som var rekvirert til transporten. Turen gikk opp til Bardu og innover fjellet til Maissavarre. Her ved stasjonen har helikopter en egen landingsplass.
Personellet ble losset og helikopteret returnerte.
Det var sommer og fint vær, og natta var lys og fin som en sommer kan være her nord.
Alt gikk sin vante gang de første dagene og det var Jan som ordnet med middag.
En da skulle Jan har fisk, men dette var ikke noe mat for soldatene og disse 2 ønsket heller kokte pølser. Dette kunne soldatene selv ordne og Jan tok frem et stort pølsespann, slik soldatene kunne starte med maten. Jan hadde sine egne gjøremål og soldatene fikk nå bare brase med maten sjøl. Potetene var allerede på koking, og fisken skulle Jan ta seg av.
Etter en stund kom Jan inn på kjøkkenet for å koke fisken, som han skulle spise.
Soldatene var allerede i gang med koking av pølser, og da Jan løftet lokket av kasserollen, fikk han til sin store forferdelse se at hele pølsespannet var tømt, og alle pølsene, ca 25 stykket lå i kasserollen og var ferdig kokt.
- Har dere invitert venner og bekjente på middag i dag, spurte Jan de 2 soldatene.
- Nei, svarte soldatene. Vi koker alle pølsene nå, slik at vi har bare å varme dem opp, neste gang vi skal ha pølser til middag.
Jan fikk seg en god latter, og forklarte soldatene hvordan det var å koke pølser.
Soldatene ble en erfaring rikere.
En fornøyelig historie spør du meg.
Maissavarre stasjon er nå nedlagt og alle installasjoner er fjernet fra fjelltoppen. Det eneste som står tilbake, er betongplatten hvor helikopter hadde sin landingsplass.
|
|
|
|
|
|
|
|
Julenissen venter på din hjemmeside.
|
|
|
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE
|