Sanne historier fra Tysfjord

Denne historien var jeg selv øyenvitne til fra kjøkkenvinduet.


Historie 2.
Amandus på Borg aker ned bakken med stil.

Det var vinter i Kjøpsvik, med mye snø og mildvær, og jævli glatt, med delvis blankis på alle veier.
For de som har vært hos oss i Kjøpsvik, så hadde vi en forholdsvis bratt bakke opp mot huset.
Det var noen dager før jul, at vi alle var hjemme og alt var pyntet til den store høytid, bortsett fra juletreet, som sto bak nåvva.
Min mor sa plutselig at Amandus var på tur oppover bakken, på glattisen. Med stivfoten, tok han seg fint oppover, da vi hadde strødd på isen. Anne Karin og jeg satt ved kjøkkenbordet og leste i blad, da det banket hardt på kjøkkendøra. Inn kommer Amandus i en lang sortlakkert regnfrakk, og da han var innenfor døra og fikk øye på oss to som satt ved bordet, formentlig ropte han ut:
- Vell bekomme!
Som kjent hadde han meget dårlig syn, og trodde selvsagt av vi satt og spiste der.
Far kom ut fra stua og Amandus kom med en gave til far for alle de ganger han hadde reparert påhengsmotoren.
Amandus ble invitert inn i stua, hvor han fikk kaffe og julekaker. Far satt med en cognac og Amandus så flere ganger bort på glasset, som sto på bordet.
Far hentet et glass og skjenkte opp til Amandus. Dette syntes Amandus smakte fortreffelig. Han liksom strålte og pratet i vei. Glasset ble fort tomt, og fikk på ny en påfylling. Det var jo tross alt jul og han måtte jo få en i begge beina - for ikke å snakke om, i stivfoten.
Etter en stund måtte Amandus gå, for Olga satt nede på samvirkelaget og ventet på han der.
Pappa fulgte Amandus ut på trappa, og sa til Amandus at han måtte være forsiktig på glatta, og at han måtte gå i snøkanten nedover veien.
Vi fulgte med i vinduet og så Amandus krake seg ned trappe ved huset, tok tak i flaggstanga og ble stående, for å sondere terrenget. Han slapp flaggstanga, og trådte forsiktig i snøskavelen til venstre for veien nedover. Det var en forhøyning på veien på ca. 40 cm fra plenen og det så ut for at det gikk bra dette her.
Plutselig får vi se, ved neste steg, at stivfoten forsvinner ned i snøen, da han trådte utenfor denne kanten. Dette resulterte i at Amandus ramlet så lang han var, på mage i snøen, og med en lakkert regnkappe, på den våte snøen, var det som om han nettopp kom ut fra smørebua til landslaget på ski. Amandus fikk jævla god fart nedover plenen, mot første port i løypa, passerte begge portstolpene, og for gjennom porten som et prosjektil, passerte bjørka, hvor begge søppelboksene sto, og forsvant til høyre ned i en liten bekk, som rant til høyre for veien. For heiv støvlan på føttene og la i firsprang rett nedover plenen, etter løypa som nettopp var satt av en stor olympier fra Borg. Vi kunne sa at far hoppet ned i grøfta og opp kom han med Amandus. De sto og pratet en stund og så ruslet Amandus videre nedover veien, til kaia.
Da far kom opp, satte han i et stort skratt. Far fortalte at Amandus lå i grøfta og lo, da han kom frem til han. Amandus lo og sa at detta var som i ungdomsåran på Borg, da de akte på papp.
Før Amandus gikk ned til kaia, etter å ha passert målstreken, sa han til far:
- Du Andreas, den cognac'en var det skikkelig fart i.

Historie 1.
Historien om predikantparet Martin Egerdal, fra Drag.

Jacob Michaelsen, som bodde like ved ungdomshuset i Kjøpsvik, var kjent for sine kjappe replikker, og denne historien ble fortalt av Jacob til min mor.
Ekteparet Martin Egerdal var en kjent predikant som reiste omkring i Tysfjord for å få befolkningen på bedre tanker og han preket Guds ord. Han hadde med gitar og sin hustru på sine reiser og dette er historien:
Jacob satt hjemme i sin bolig og leste Lofotposten en sein vinterkveld, med uvær ute. Det var tett snykov og folk var ikke å se utendørs. Like før han skulle legge seg, banket det på ytterdøren, og der sto Martin, med gitaren og kjærringa, nedsnødd og forblåst. Martin ba om husly, da lokalbåten "Hulløy" ikke gikk til Drag, grunnet uværet.
Jacob syntes synd på de husløse, og ba dem komme inn.
Jacob var som vanlig imøtekommen, og de fotefarende, fikk kveldsmat, og det ble også tid til en liten prat.
Martin og kona ble henvist til et loftsrom over kjøkkenet, og var veldig takknemmelig for dette.
Etter at gjestene var gått opp for å legge seg, satte Jacob seg ned for å lese ferdig avisen. Han kunne høre det knirket i gulvet, samt vagt, at de pratet.
Jacob la fra seg avisen og gjorde seg klar for senga han også.
Han kunne høre at gjestene sang, og han antok at det var kveldsbønnen som ble sunget. Han hørte sangen tydelig da han passerte døra til gjestene. Martin sin kraftige røst runget i etasjen da han sang ut salmen: "Dypere, dypere inn". Ordene kunne selvsagt ha flere meninger, men Jacob tolket ordene på sin måte og fant ut at dette måtte gjenfortelles.
Derav fikk jeg høre dette fra min mor.