Mine tilbakevendte tanker.

Jeg glemmer ikke en episode hvor gjengen var samlet oppe på veien ved Lindgården. Hans  Arne - med glassøye – var en av disse. Han hadde alltid sykkelen med seg og vi kunne få han til å gjøre de utroligste ting med den. Vi spaserte nedover mot samvirkelaget og pratet om løst og fast. Vi stanset på veien like ovenfor naustet til Lind. Her ble vi stående uten å finne ut hva vi skulle gjøre. Det var kveld og samvirkelaget var stengt, så det var rolig på stedet. En foreslo at Hans Arne skulle sende sykkelen nedover veien mot brygga, en strekning på ca. 60 meter. Det ble satt opp veddemål om hvor langt sykkelen vil kjøre alene. Hans Arne gjorde seg klar, holdte sykkelen bak i bagasjebrettet, og sendte den av sted nedover veien. Sykkelen hadde fin retning nedover, og det så ut til at den vil stoppe mot trappa til bokhandelen, men en ujevn vei vil det annerledes. Sykkelen endret retning, og nå med kurs rett mot den hvitmalte bryggedøra til samvirkelaget. Vi hoppet  alle  av veien og i grøfta, for dette så ikke bra ut. Bare hodene våre stakk opp av gresset og vi hadde full oversikt over hva som kom til å skje. Det vi ikke visste, var at Rolf Lund, fremdeles var på butikken. Like før sykkelen traff bryggveggen, ser vi at Rolf Lund går over til brygga. Han skulle til å ta i bryggedøra, da sykkelen traff han. Sykkelen og Rolf havnet begge mot bryggeveggen. Vi kunne høre at han svor og bannet. Han tok sykkelen og kastet denne opp på noen tomme bensinfat som sto på venstre side av bryggedøra, der hvor samvirkelagbilen hadde parkeringsplass. Da Rolf Lund gikk inn på brygga, stakk vi bak naustet til Lind.  Etter en halvtime, så vi at Rolf Lund syklet hjem. Da kunne Hans Arne hente sin sykkel som ikke hadde nevneverdige skader. Sykkelen var av merket DBS så den tålte en trøkk

Juletrær - lå på hjul etter samvirkelagbilen..

En annen historie fra samvirkelaget er fra tiden da Hjalmar Westgård kjørte den grønne lastebilen tilhørende samvirkelaget. Det var en uke før Jul og noen fra Hulløya, hadde juletrær stående oppetter bryggeveggen på venstre side av bryggedøra. Det var lørdag og eierne av trærne var reist hjem i helga. For å hindre at noen skulle forsyne seg  av disse trærne, var de bundet fast i hverandre med tau. Lastebilen sto parkert med lastekassen helt inn til trærne. B-gjenget oppdaget dette og en eller annen tok enden på tauet til trærne og festet til ramma bak på bilen. Vi løp bak brygga vis a vis bokhandelen og lurte på Hjalmar når han skulle kjøre hjem. Vi ventet ca. 15 minutter så kommer Hjalmar ut og går rett bort til bilen, starter opp og kjører hjem. Ca. 8 juletrær fulgte villig etter bilen. Vi ble stående bak brygga og fikk se bilen rett opp av Bjørnsen brakka før den kom til den skarpe Kjøpsviksvingen rett opp av havna. Vi kunne høre folk rope men bilen bare fortsatte oppover mot lensmann Johan Kokkås bolig, hvor den forsvant med juletrærne. I ettertid fikk jeg høre resten av episoden. Folk som møtte bilen på sin ferd opp til Kjøpsnes, måtte hoppe i grøfta, da trærne bak bilen trengte hele veien. Da Hjalmar kom hjem og skulle rygge inn på sin parkeringsplass, foran boligen til Einar Skjellnes, var det som om bilen hoppet under ryggingen. Bilen ble parkert og da Hjalmer kom ut av bilen, oppdaget han at han hadde parkert i en haug av juletrær. Han oppdaget da at tauet til trærne var fast til bilen. Han bante og svor og hva som hendte videre med disse juletrærne, vites ikke, men Hjalmar trengte ikke kjøpe juletre dette året. En trøst var at ingen ble fysisk skadet under den ville ferden.

Side 7.

Jacob Lind, junior - en barndomsvenn og kamerat.
 
Tankene får meg til å vende tilbake til ”lille – Jacob” som han ble kalt i oppveksten. Vi var som skjorta og ræva – var alltid sammen, i tykt og tynt.

Om vinteren hadde Jacob Lind og jeg mye moro med storkjelken til Lind, kjelke som han dro varer opp fra kaia med. Hvem husket ikke denne kjelken? De fleste har nok sittet på kjelken nedover Kjøpsvik svingen og andre bakker som var egnet til å ake på.  Jakob Lind senior så helst at vi var i nærheten av huset for han var redd for at noen skulle stjele denne anvendelige kjelken. Yndlingsstedet til Jacob og meg, var bakken ved bokhandelen som gikk opp til gården der Jacob bodde.

Det var en vinterdag med mye snø og denne dagen var det mildvær, med speilglatte veier.

B – gjengen besto av Arnt Magnus Schønning, Klaus Smines, Torfinn Sandmo, Roald Magne Eivik, Karstein Sommerset, Hans Arne, Leif Nilsen med flere. Jentene i Kjøpsvik var sikkert også med her og det var flere som jeg ikke kan huske i farta. Jeg kan huske at vi dro kjelken opp til Lind huset for å sette av derfra og nedover bakken ved bokhandelen. Det var Torfinn, Jacob, Klaus og meg. Det var kveld og lite folk i Kjøpsvik på denne tiden. Vi startet oppe ved porten til Lind gården, ga fart og suste nedover mot samvirkelaget. Da vi passerte bokhandelen, satte vi ut føttene for å svinge til venstre, slik at vi gikk klar av samvirkelaget. Dette gikk fint og vi satte ut føttene til høyre for å svinge inn i passasjen mellom samvirkelaget og brygga. Dette var moro med mye hyling og rop. Kjelken stanset som oftest ved inngangsdøra til postkontoret. Så var det bare å dra kjelken opp igjen for å starte på nytt. Nå kom det forslag om at vi skulle gå ovenfor naustet til Lind og sette av der. Dette vil gi større fart og lengre bakke. Som sagt så gjort. Vi satte av ved veien inn til Gunnar Carlsen – rett opp av naustet. Med en veibane, bestående av blank is, startet vår ferd mot det ukjente for ingen tenkte tanken på hvordan dette vil gå. Farten var det ikke noe å si på, kanskje gikk det litt for fort denne gangen, for vi skulle inn mellom samvirkelaget og brygga. Vi nærmet oss i faretruende stor fart. Vi satte ut føttene på begge sider av kjelken for å dempe farten, men støvler på våt blank is hjalp lite. Dette måtte gå til helvete og sånn ble det. Kjelken gikk til høyre og inn i passasjen mellom samvirkelaget og brygga, men farten var for stor. Det sto to sparker mot veggen og det ble redninga vår. Kjelken traff sparkene med breisia, og dette tok litt av for sammenstøtet. Torfinn og jeg havnet i veggen til brygga uten å skade oss nevneverdig. Jeg fikk en stor kul i hodet av et sparkhåndtak som traff meg. Jeg hadde en tykk topplue på hodet og denne beskyttet nok litt. Klaus og Jacob fortsatte på kjelken og rekorden ble slått. Kjelken stanset ved posthus trappa. Sparkene derimot, var ikke kjørbar. De hadde sett sine beste dager. Vi var alle enige om at farten ble litt i meste laget. Kjelken ble parkert og vi tok kvelden litt skjelven i buksebeina.

Storkjelken har flere historier og var et populært kjøretøy for oss fartsgale ungdommer.

Sola titten frem på himmelen og var nylig synlig etter sitt fravær i mørketida. Dette var også en dag med mildvær og blank is på veiene. Jacob, Torfinn og jeg var ofte sammen og fant på mye rart. Denne kvelden endte med at vi skulle ta noen turer med storkjelken.  Denne gangen skulle vi dra kjelken opp på haugen ovenfor bokhandelen, der hvor flaggstanga til Lind står. Som sagt, så gjort. Det så litt skummelt ut, men vi hadde tro og eventyrlysten i orden. Vi lot det stå til. Etter mye baksing i dyp snø, var kjelken på plass og vi satte oss på kjelken. Jacob var sjåfør og skipper på skuta. Torfinn var nestkommanderende og jeg maskinist, og satt bak på kjelken. Vi satte av sted. Kjelken fikk god fart ned fra haugen, hoppet ned fra brøytekanten opp til Lind huset, hvor både Torfinn og jeg ikke klarte å holde oss fast og ramla av kjelken. Skipper Jacob som hadde tauet å holde seg i satt stand by på kjelken. Han forsøkte å styre, men det gikk ikke. Han tenkte bare på å holde seg på kjelken, men oppdaget for sent at kjelken hadde retning mot veggen til samvirkelaget.

Side 8.
Langs samvirkelaget var det en snøkant på ca. en meter som gikk på skrå oppetter veggen.  Kjelken gikk inn i snøhaugen, spratt opp og inn i veggen på samvirkelaget med et brak. Det gikk bra med skipperen.  Han var på tur til å forlate skuta da denne gikk rett i veggen. Skipperen havnet i snøen uten skader. Han var snar å komme seg opp til oss som da satt på trappa til bokhandelen. Det må nevnes at bak denne veggen, på innsiden, var det hyller med rikt utvalg av alle slags varer.
Dæven, sier skipper Jacob. Kjelken gikk inn i veggen. Plutselig hører vi noen komme ut fra samvirkelaget og vi springer bak bokhandelen. Det var Alvilde Ånesen som vasket inne på samvirkelaget. Hun så seg omkring, men oppdaget ikke noe uvanlig. Vi hørte hun pratet med seg sjøl og så gikk hun inn igjen. Vi pustet lettet ut. Etter en stund våget vi oss ned for å hente kjelken. To bord på veggen var knust og kjelken var blitt kastet tilbake ned i snøhaugen.  Vi var snar å hente kjelken og komme oss bort derfra.

I ettertid fortalte Alvilde Ånesen sin historie: Hun vasket golvet inne på samvirkelaget og ante fred og ingen fare, da det plutselig ble et smell som forårsaket at to, tre termosflasket, noen vesker og andre hyllevarer, kom deisende ned i gulvet der hun sto. Hennes første tanke var at de smalt av en salve oppe i Pæsa, men dette var ikke normalt så sent på kvelden. Hun fikk vel etter hvert vite hva som egentlig hendte. Det var den kvelden. Hva blir det neste?

Jo det kan jeg fortelle. Tidlig på morgenen dagen etter kommer Olav Berg kjørende ned til Kjøpsvik for å fylle drivstoff på lastebilen. Veien var såpeglatt og han skulle ned til bensinpumpa som sto mellom samvirkelaget og Lind naustet. Han hadde muligens litt for stor fart, da hun skulle ta en U – sving for å komme til pumpa. Bilen gikk rett frem og hele fronten på bilen havnet inn i utbygget til telegrafen, som var i enden av samvirkelaget, mot Lind naustet. Han klarte å få bilen ut derfra etter mye om og men, og under manøveren med å snu bilen, traff bakre del av lasteplanet på samme plass som kjelken i går kveld. Vi fikk høre i ettertid at Olav Berg dekket reparasjon av veggen, samt utbygget til telefonsentralen.
 
Kjøpsvik med omegn.

Det begynner å blåse litt. Båtene til Brødrene Johansen ligger ved flytekaia. Den største av båtene er ikke der. Den er sikkert ute på oppdrag. Jeg kaster blikket bort på Smines og ser huset til Hjalmar og Frøyda  Sandmo. Hjalmar var smed og arbeidet på sementfabrikken. Da han gikk av med pensjon, var han daglig å se på kaia og han pratet med alle han traff. Kona Frøyda hadde vaskejobber i tillegg til husmor. Den eldste av barna der, Kristian, dro tidlig til sjøs og jeg hadde ikke noe særlig kjennskap til han. Kolbjørn var ofte å se foran postkassene, da han kjørte posten på sin Tempo moped. Jeg kan huske at jeg enkelte ganger steppet inn for Kolbjørn og kjørte posten for han. Det må nå innrømmes at det var ikke jobben som var så ettertraktet, men moped kjøringen, spør du meg.

Jeg går oppover veien fra kaia og passerer Lind naustet som i dag er helt ubrukelig da det er blokkert for tilgang til sjøen. Det er bygget parkering for bilen foran dørene til naustet, hvor man før kunne dra inn båtene for vinteren. Fyllingen foran naustet utgjør også veien som går utover til Hundholmen.

Fridtjof Lamøy - moromann og svigerfar. 

Jeg går videre opp mot Lind huset og stanser da jeg får øye på vaskeriet med messing klokke på taket og kårstua hvor frøken Hanssen og Fridtjof Lamøy bodde. Tidligere bodde lensmannsbetjent Terje Winther i samme leilighet som frøken Hansen hadde.
 Ja, jeg ble jeg etter hvert involvert i denne familien, da jeg giftet meg med datteren i huset, Beth Alice. Fridtjof, Evelyn, Beth og Wenche bodde i dette huset i mange år, da Fridtjof arbeidet på postkontoret nede ved kaia.

Side 9.
Når det gjelder Fridtjof så var det regnskap og bokholderi som var hans perfeksjon. Dette kunne han til punkt og prikke. I tillegg til jobben på posten, så førte han mange regnskaper for andre næringsdrivende i Kjøpsvik. Jeg lærte han å kjenne som en real person, litt morsom og humor, ja det hadde han. Derimot kunne han være meget distre enkelte ganger.  Før han kom til Kjøpsvik, bodde han på Husøy og han ivret for revy og samfunnshus. Han sto i spissen da det ble bygget samfunnshus på Husøya.  Evelyn fortalte følgende episode fra den tiden:
Fridtjof kom hjem spiste middag og tok seg en middagslur etter maten. Han hadde avtalt med en kompis om å dra bort på samfunnshuset kl. 1800 hvor der enda var mye ugjort. Det legges til at når Fridtjof sover, ja da sover han og er nesten umulig å få våken. Han måtte ha vekkeklokka stående på et fat, for å våkne. Litt før klokken seks kommer kompisen for å hente Fridtjof. Evelyn hadde hørt at vekkeklokka allerede hadde ringt på loftet, men hun hadde ikke hørt at han hadde stått opp. Hun gikk derfor ut i gangen og ropte opp til Fridtjof at han måtte stå opp. Intet skjedde. Evelyn ba kompisen om å gå opp og vekke han. Kompisen så gjorde. Han gikk opp trappa, åpnet døra og ropte inn:  - Fridtjof, samfunnshuset står i brann! Det gikk 2 sekund så reiste han seg i senga med teppet over hodet. Han dro i teppet for å få det av seg. Han hadde tredd hodet inn i teppetrekket og dro alle veier for å komme fri. Til sist kom hodet frem og Fridtjof var lys våken. Kameraten fortalte at det med brannen ikke var riktig, men det var effektivt for å få han våken. Det ble mye latter av dette.

Fri dtjof gikk ofte turer og likte å være ute i naturen.  Han dro sammen med Kolbjørn Sandmo over til Storå en vakker sommerdag. Det var søndag og Fridtjof hadde ofte ønske om å gå opp på Nestind, men det hadde aldri passet, eller blitt tid til det. Nå var tiden inne.  De var på Storå til langt ut på ettermiddagen og Fridtjof kom stolt hjem og fortalte at nå hadde han vært helt oppe på Nestinden. For at han skulle ha bevis for dette hadde han tatt med sitt fotoapparat og det ble tatt mange bilder på toppen av Nestind.  Neste dag skulle han ta filmen ut av kamera og da viste det seg at kamera var uten film. Ja, ja, jeg kjenner flere som har gjort samme tabbe.

På mange måter var han litt fremsynt, eller visste mer enn oss, for da han tok bilder i sola, brukte han alltid blits.  Vi lo av han da, men i dag vet vi bedre.  Bildene blir bedre med hensyn til skygger dersom det brukes blits.

Han elsket å dra på fisketur og når fiskelykken var til stede, ja da var det stas.

Som den gangen han var sammen med sin svoger fra Sigerfjord, på biltur fra Kjøpsvik til Sigerfjord.  De tok ferga til Lødingen og kjørte over fjellet og kom da ned til sjøen. Fridtjof hadde fiskestang, sluker og hov med i bilen og hadde lyst til å prøve lykken i sjøen.  Bilen stanset på en utkjørsel og de gikk begge ned på et berg for å prøve fiskelykken. Fridtjof gjorde seg klar og gjorde flere kast utover sjøen. Etter ca. 10 minutter fikk han noe på kroken. Dette var stor fisk, ropte han til svogeren. Fridtjof jobbet lenge med fisken, og han regnet som sikkert at det var en stor torsk. Da han hadde fisken ca. 10 meter fra land, hoppet fisken og da så Fridtjof at det var en stor sjølaks.  Han ble veldig ivrig, så seg omkring etter hoven og denne lå ca. 7 – 8 meter lengre bort på berget. Hva gjorde han i en slik situasjon? Svogeren sto oppe ved bilen, så der var det ingen hjelp å få. Ja, han gjorde det som ingen bør gjøre i en slik situasjon. Han la stanga på berget og sprang bort for å hente hoven. Idet han når hoven, hører han et hvin fra snella. Da han snur seg, ser han stanga fly i en bue og forsvant i sjøen. Denne historien fortalte han meg flere ganger og lo sel av tabben.

Side 10.

Jeg fisket ofte fra kaia, men det var ikke bestandig det ble noe fangst av dette. En gang doktorbåten ”Tysfjord” til far lå ved kaia, sto jeg på hekken og fisket. Fridtjof så dette fra postkontoret og kom på kaia med nyervervet fiskestang, hvor han nettopp hadde smurt en gammel snelle med olje han hadde. Med en liten svenskpilk i snøret gjorde han seg klar til første kast, og det ble det siste. Han kastet med en hånd, og dermed kastet han stang på havet. – Nei, i svarte utbryter han, håndtaket var jo så glatt at jeg mistet stanga. Det måtte være olja fra snella, trøstet han seg med. Han fisket ikke mer den dagen.

Fridtjof og jeg kjørte en gang utover til Hundholmen på fisketur. Vi passerte Holmen og svingte inn mot Kjelkvika. Her stanset vi da vi fikk øye på et fint berg vi kunne stå og fiske fra. Vi tok begge stang med og gikk ned på berget. Det var halv flo med litt tang i flomålet. Jeg kastet ut sluken, mens Fridtjof gjorde seg klar til storfangst. I hans første kast havnet sluken i en tanghaug rett til høyre hvor han sto. Etter noen prøvekast, gikk det bedre og nå så det brukbart ut. Etter ca. 15 minutter uten så mye som et napp, hørte jeg et smell, idet Fridtjof kastet ut sluken på nytt.  For meg hørtes det ut som om snøret røk, da han plutselig ropte til meg: - Dæven, så du det lange kastet! Han var storfornøyd å ha fått til et langt kast. Han koste seg med å sveive rolig inn, dro litt i stanga, for så å sveive igjen. – Hvor lett det var å sveive inn, utbryter han. Jau, jau, tenkte jeg men sa ikke noe. Han sveivet og sveivet og plutselig kom enden på snøret, uten sluk. Det var den fisketuren. Selv om fisken uteble, så var det en opplevelse å være sammen med han. Det ble mang en latter av oss begge på denne turen. Selv lo han så han var i ferd med å krepere, og enda mer latter ble det av dette. Han syntes selv det er morsomt når han oppdager tabbene sine. Han var virkelig en humørspreder som det står respekt av.

Andre morsomme ting som Evelyn fortalte meg:

En morgen etter frokost, gikk han opp på badet for å pusse tennene før han gikk ned på postkontoret. Plutselig kommer han inn på kjøkkenet med tannbørsten i en hånd og en tube i den andre og utbryter: - Ka i svarten e detta før tannkrem.  Med fråden av tannpasta omkring leppene, ga han tuben til Evelyn som satte i å gapskratte. Dette er jo FOTEX som jeg bruker på føttene.

Slike episoder er det mange av, ler Evelyn og fortsetter:

En dag på postkontoret måtte Fridtjof en tur på toalettet og mens han satt der, kastet han et blikk ned og hva ser han?  Jo en brun og en svart sko.

En annen gang på postkontoret syntes Fridtjof at det var noe som manglet, men formiddagen gikk som vanlig helt til en av kundene bemerket at det var noe rart med tennene til Fridtjof. Da gikk det opp for han hva som var galt. Han hadde glemt gebisset hjemme. Han var snar og ekspedere denne kunden og sprang opp til huset og hentet sine tenner. Nå ble alt som det skulle være.

Dette er de mest fortnøyelige historiene om en kjær og god venn, som jeg hadde all respekt for. Vi hadde veldig morsomt sammen, og denne personen kommer jeg aldri til å glemme. Det er ofte jeg tenker tilbake til den tiden.

Hvem husker ikke Fridtjof sin opptreden med å lese fra ”Vett og uvett.” Her var han i sitt ess, og talent for dette, ja det hadde han.  Familien Lamøy flyttet opp i huset til Jan Winther, da denne familien flyttet. Senere kjøpte Fridtjof huset til Sverre Henriksen ved den gamle realskolen.
For ordens skyld kan det nevnes at ekteskapet med Beth, ble oppløst 1995, etter 28 års ekteskap.


Side 11.

På vei til mitt hjemsted i Kjøpsvik.
 

Jeg går videre på min vandring i tanker og stanser ved bokhandelen som Leif Kristian Kleboe  i sin tid hadde. Her som dette bygget står i dag, sto fjøset/låven til Jacob Lind. Her er det mange minner fra den tiden vi lekte cowboy og indianer. Vi lagde også en proforma hytte inne i fjøset i en av båsene. Etter hvert ble det farlig å være i denne bygning, da mye sto for fall. Husket at vi klatret i tau fra høyloftet og ned i høybingen som var tom. Det var en utedo i enden av låven som vendte mot Lind huset. Dette avtrede benyttet vi når vi ble trengende. Jeg minnes en gang jeg gikk inn der og da jeg var ferdig, skulle jeg ut, tok vinden tak i døra og smalt denne i veggen, slik at et vindu på ca. 30 x 30 cm ble knust. Haldis Lind hørte smellet og kom ut og kunne litt bryskt fortelle at hun så det var jeg som knuste vinduet. Du snakker om uflaks, men jeg måtte jo bare innrømme min skyld, da eieren tok meg på fersken. Jeg sa at jeg skulle få min far til å sette inn et nytt glass. For at Haldis skulle gardere seg i denne oppklarte saken, ringte hun min far for å få bekreftet dette. Vinduet ble satt inn og saken ble henlagt, men ikke glemt av meg. 

Jeg går videre forbi tidligere Tysfjord Sparebank, som nå e overtatt av ny eier.  Jeg tror at banken ble bygget i forbindelse med oppføring av sykehjemmet for mange år siden.  På femtitallet var Lind jordet en yndet plass til fotball om sommeren og skirenn om vinteren. Her var det konkurranser i lengde – og høydehopp.  Dette ble etter hvert et samlepunkt for oss i Kjøpsvik. Jeg nevner Nordis, Aud og Torill Jakobsen, Per Joackim, Leif Kristian, Karstein Sommerset, Hans Arne, Reidulf Larsen, Johnny Elvemo, Laila Larsen, Jørgen, Erling og Wenche Kristensen,  Berin Hilling, Bjørn og Øyvind Olsen, Rolf Atle og Sissel Michaelsen, Olav og Sissel Winther, Jacob og Sissel Lind, Kjersti, Liv og Tomas Thommesen, Kolbjørn, Gunhild og Torfinn Sandmo,  Ellen Olsen,  Roar Magne , Henning og JanErik Eivik, Eirin Ness, Harrieth og Unni Kristoffersen , Leif og Bjørnar Nilsen og flere som jeg ikke kan komme på i farten. Det hendte ofte at Kjøpsnesrampen kom nedover for å terge oss.

Indianere på krigsstien.

Vi hadde kino på stedet med mange gode filmer og selvsagt med aldersgrense. Odd Gerhardsen som var kontrollør og nokså streng, kunne også være grei kar og slapp oss inn, selv om vi ikke var gamle nok. Med gode cowboy og indianerfilmer, fikk man inspirasjon til å leke indianer og cowboy og jeg kan huske at Kjøpsnes gjengen ofte hadde raid imot Kjøpsvik, utkledd som indianere.  Vi som ikke klarte å springe fort nok, ble fanget og torturert. Lederne her var Bolle Berg, Håkon, Harald og Leif Pedersen, Hans Georg Johansen, Torbjørn og Kalle Johansen med flere. Pæsa toppen og Kleiva var steder v ble angrepet fra. Det var utkikere – speidere – på Pæsa toppen og disse planla angrepet mot oss når vi var på Lindjordet nedenfor doktorgården. Vi ble bundet til trær og sluppet fri når vi innrømmet at vi hadde tapt krigen.  De var tider det.  Nå er Harald Pedersen gift med min søster Anne, og nu, når jeg erindrer denne historien, skal æ ta med håndjernene neste gang jeg besøker han. Jeg slipper han fri når han har innrømmet sitt nederlag  på denne dumme krigen og terrorvelde mot fredelig Kjøpsvikinger. Han skal få undertegne et fredsdokument en gang for alle.

Jeg summer meg og går videre oppover Linds vei. Jeg passerer huset vårt, der jeg og mine søsken vokste opp. Huset ble solgt da min far døde og min mor flyttet på sykehjem. Jeg stopper opp og ser opp mot barndomsheimen og kommer på flere historier.

Da jeg var smågutt, overnattet onkel Bjørn og broren Knut ofte hos oss. De brukte rommet ved siden av mitt rom, og om kveldene når en av disse kom opp for å legge seg, kunne jeg høre at det ramlet penger ut av lommene på buksa. Pengene trillet bortover loftsgulvet.

Side 12.

Mine onkler strør om seg med penger!
 
Onklene mine sto tidlig opp, da arbeidet startet tidlig om morgen. Så snart jeg hørte at ytterdøra ble lukket, hoppet jeg opp av senga og med lommelykt la jeg meg ned på gulvet for å lyse etter mynter. De fleste mynter var som regel plukket opp av eieren, men under senga, nattbord og kommode, der ble det  som regel fangst Det ble noen kroner etter hvert og pengene ble som regel vekslet til store femører som ble brukt til å kaste på strek. Jeg fortalte onklene mine om dette i ettertid, men dette kom ikke som noen overraskelse, for de var klar over at en eller annen mynt ble nok liggende på gulvet.

Rommet mitt, ja det ble etter hvert rikelig dekorert med film- og sangstjerner. I utgangspunktet var rommet tapetsert. Rommet hadde skråtak der senga sto ved vindu som vendte mot doktorgården. Hele skråtaket ble pålim med utklipp fra ukeblad. Det var Elvis, Connie Francis, Doris Day, Paul Anka, Ricky Nelson, Sven Ingvars, Arnt Haugen, Cliff and The Shadows, Bill Haley and The Comets. Det var på dette rommet jeg skapte den høytaleren som fikk form som en liten jukeboks med to Tandberg høytalere i front. Selve høytalerelementene ble hentet fra gamle radioer. Dekorert med bokstavene HI-FI, laget av gull juleband festet med lim i front med flere lag lakk. Dynamites brukte denne høyttaler på mange fester og etter det jeg vet, så er det også andre som har overtatt denne og som pr. i dag har den i sitt eie uten noen form for avtale fra min side. Er det noen som vet hvor denne høytaleren er nå, så gi meg et tips. Jeg skal ikke ha den tilbake, men tanken min var at bygdemuseet kunne få høytaleren dersom disse er interessert. Høytaleren representerer musikkmiljøet i Kjøpsvik på begynnelsen av 60 tallet.

Jan Erik Eivik - 2 cm. kortere. 

En episode på marka bak huset vårt kan jeg aldri glemme. Jan Erik Eivik og jeg skulle sette opp en liten hytte der.. Vi fikk noen sementplatter og bordkapp hos min far og med disse byggematerialer gikk vi til verket. Vi satte opp plattene, men de vil ikke stå på høykant, selv hvordan vi gjorde det. Vi satte opp støtter både her og der, men nei. Jan Erik foreslo at vi skulle slå platten fast i marka og som sagt, så gjort. Jeg fant ikke slegga, men derimot et stort spett. Vi plasserte platten på høykant og Jan Erik satt på huk bar platten og holdte denne med begge hender. Jeg tok oppstilling foran platten, hevet spettet og deiset dette på toppen av platten. Dette gikk liksom ikke vår vei. Da spettet traff platten mellom to bord, gikk platten i to deler og spettet traff Jan Erik midt i planeten. Jeg var sikker på at jeg hadde drept han. Au, dæven utbrøt han, ska du dræp mæ, din tulling! Jeg slapp spettet og tok tak i Jan Erik som ble sittende på bakken. Han ser på meg, tar seg til hodet og ser at det blør litt. Jeg tok han med meg inn til mamma, som legget på stål, for å få ned hevelsen. Deretter fikk han plaster på såret og alt var ok. Jeg må innrømme at jeg ble litt skjelven etter denne byggeperioden, som brått ble avsluttet, da arbeidsforskriftene var brutt på alle punkter.  Vi fleipet med dette senere, da det jo tross alt gikk bra. Jan Erik ble 2 cm kortere etter å ha fått spettet i planeten.

Doktergården og Lindjordene.

Det var mange gode minner i huset der hjemme. Jeg vandrer videre opp Linds vei og stanser ved boligen der Margit Hilling bodde. Hun ble ofte observert med ryggsekk på vei til hytta på Drag. Margit var ofte hjemme hos oss for å ta et karbad. En gang hun var på badet da jeg skulle gå ut, hørte jeg Margit rope: - Kyrre, kom inn å vask mæ på ryggen! Jeg svarte at jeg har ikke tid til det, og føk ut ytterdøra. Da jeg traff Margit senere, stanset hun meg og sa at jeg gikk glipp av min livs største øyeblikk, da jeg ikke kom og vasket henne på ryggen. Hun hadde humor den dama.  I ettertid angret jeg at jeg ikke tok henne på ordet. Det skulle blitt liv inne på det badet.

Side 13.
Jeg ser oppover øvre Lind jordet og det var ikke slik i gamle dager. Jeg husker at vi startet på ski øverst på jordet like nedenfor bruddet i Pæsa. Vi hoppet over grøfta ved doktorgården og videre nedover nedre Lind jordet. Som regel stanset vi nede ved veien til Kjøpsvik. Noen kjørte over denne veien og havnet på jordet ved Bjørnsen brakka. Vi hadde flere hoppbakker på øvre Lind jordet.

Jeg spaserer videre og kommer opp til min bror Knut og hans sjef Astrid. Her vanker det kaker og kaffe avec’. Jeg skal bo her noen dager på min mimretur her i Tysfjord.

Etter en hyggelig prat om løst og fast, tar jeg meg en tur oppover til Kjøpsnes. Jeg går nedover Lind jordet og passerer huset til Bjarne og Karin Olsen. Bjørn og Øyvind var ofte på marka der, sommer som vinter. Bjarne var skipper på m/s Hulløy og jeg husker at han alltid hadde en tollekniv i beltet.  Jeg var ofte hjemme hos Bjørn.

Passerer huset til Kåre Borgen og Pareli Kristensen. Her bodde ho Marta, Erling, Jørgen og Wenche. Jeg husker snarveien opp kleiva, gikk rett bak huset her når man skulle opp til Kjøpsnes. Denne veien benyttet jeg flere ganger. Veien opp til Pæsatoppen gikk også opp rett bak huset her. Bestemor Betzy bodde i kjelleren her, før hun flyttet på sykehjemmet.

Nei, jeg får komme videre. Jeg stanser ved huset til Ingeberg Michaelsen og faller i tanker. Her bodde Rolf Atle og Sissel. Ingeberg var en livlig person og meget godt likt. En historie som doktor Thomassen fortalte til min far er som følger: Per Thommassen og Aslaug gikk forbi huset til Ingeberg en dag de skulle ut i terrenget å plukke tyttebær.  Ingeberg arbeider i hagen med å rake løv. Per stanser og spør Ingeberg om ikke han skal plukke tyttebær. Ingeberg stanser i arbeidet, ser på doktoren og sier: - Å plukke tyttebær for å pynte mainnskiten med, nei det skulle han ikke. Jeg tror doktoren fikk et meget uventet svar.

En annen snarvei for å slippe å gå opp Kjøpsviksvingen, var å gå opp til Alfred Jensen, gjennom tomta hans, videre over haugen der og så kom man ned like ved boligen til lensmann Johan Kokkås. Dette var en kjent snarvei.

  Jeg går ned på hovedveien nedenfor sykehjemmet, som slett ikke var slik den er der i dag. Veien gikk like ved bergveggen opp til den skarpe Kjøpsviksvingen, hvor det skjedde mange uhell, dessverre med dødsfall som følge. Beskrivelse av veien og svingen slik den var på 50 tallet.

Beskrivelse av den skarpe Kjøpsviksvingen.
 

Jeg tar utgangspunkt ved Lind huset. Veien gikk herfra og første avkjørsel var til venstre hvor, veien førte opp til doktorgården, like ved låven/fjøset til Lind. Herfra fortsatte hovedveien med Bjørnsen marka til høyre og nedre Lind jordet rett frem.  På jodet var det ingen bebyggelse da. Like nedenfor det gamle sykehjemmet svingte veien i en slak sving til høyre og oppkjørselen til Ingeberg Michaelsen til venstre. I dette krysset svingte hovedveien krapp til høyre med en rett strekning på cirka 30 meter langs bergveggen. Så kommer vi til stedets krappeste sving, ”døds - svingen.” Rett før svingen var det satt opp autovern av sementblokker for å hindre utforkjøringer. Svingen lå på en høy bergnabb med ca 10 – 15 meter ned til fjæra. Før svingen gikk det en snarvei ned til Bjørnsen brakka og denne ble ofte benyttet. Gangstien gikk over bratte berg med mose og kunne være glatt, så her måtte man ha tunga rett i munnen. Snarveien gikk videre mellom fjæra og Bjørnsen brakka og bort til Bjørnsen verkstedet, som lå rett ned av Lind huset. Herfra bort til Lind brygga mellom bokhandelen og da var vi med samvirkelaget.
 

Side 14.

Kjøpsviksvingen med dødsulykker.

Så tilbake til Kjøpsviksvingen igjen. Svingen gikk krapp til venstre, så en kort strekning med slak sving før det ble en ny krapp venstresving. Etter denne sving var det fortsatt motbakke og etter ca. 10 meter, var vi kommet opp det verste stykket. Hele veien lå klistret inn til bergveggen, med båthavna rett ned. Jeg faller i tanker her jeg står i dag og ser utover havna. Ca. 5 – 6 meter fra selve dødssvingen, var det en berghylle med en stor, delvis flat stein. Her var en yndet plass å sitte for å se utover Kjøpsvik vågen. Vi skremte vette av mer enn en person om høstkveldene når det var mørkt, idet de passerte her og vi satte i et hyl. Jeg kan erindre to ulykker med dødsfall som utfall.

Engelsk sjømann omkom på sykkel uten bremser.  

En engelsk tankbåt som leverte solar til sementfabrikken, lå ved kaia der og losset. Det var mange ute denne høstkvelden, som var samlet oppe ved klubbhuset til fabrikken. Mange hadde sykkel på den tid. Det kom noen engelskmenn gående oppover veien fra fabrikken og stanset ved klubbhuset for å slå av en prat. Vi prøvde oss på engelsk og vi fikk engelsk tyggegummi, noe som var veldig populært. Etter en stund var det en engelsk mann som plutselig rev til seg en sykkel, hoppet på og kjørte nedover veien mot Kjøpsvik. Fra klubbhuset og nedover er det bare nedoverbakke. Eieren av sykkelen ropte at det var dårlige bremser på sykkelen, men dette forsto ikke engelskmannen. Alle som sto der så at engelskmannen forsvant rundt svingen like ved arresten til lensmannen. Noen syklet etter, mens andre sprang nedover. Jeg var ikke til stede der, men har fått referert dette. Engelskmannen fortsatte sin ville ferd nedover og var selvsagt ikke klar over den skarpe høyre svingen litt lengre fremme.  Det måtte gå galt. Jeg satt hjemme den kvelden og hørte et brak og et smell fra svingen, men kunne ikke se noe. Etter 5 minutt ringte telefonen og det var dr. Thomassen som hadde fått beskjed om en sykkel ulykke i svingen. Far heiv på seg en jakke og sprang nedover Lind jorda det han kunne. Etter hvert så jeg at det sto mange folk oppe i svingen, og det ble lyst med lommelykt nede ved fjæra.

Engelskmannen som ikke klarte den skarpe svingen, kjørte rett i en sementblokk og havnet nede på et berg like ved fjæra. Sykkelen ble funnet hengende i et tre like nedenfor svingen. Doktoren kunne bare konstantere at vedkommende var død. Det ble hentet en førstehjelpsbåre og den avdøde ble båret opp til doktorgården. Dette var en ulykke som skaket opp folk.

Eldre dame påkjørt av lastebil.  

Dette hendte en søndagskveld på sommeren. Ferga var kommet fra Drag og det kom folk og biler på land. Noen hadde vært på hytta og skulle hjem. En eldre dame var på tur oppover svingen, da det kommer en lastebil kjørende opp fra kaia. Lastebilen hadde flere fotballspillere sittende på lasteplanet, og idet lastebilen skulle passere damen, som for øvrig hadde ryggsekk på ryggen, så at lastebilen kom og stanset, snudde seg og ble stående med ryggsekken mot bergveggen. Bilen kom skjevt inn i svingen og traff kvinnen. Da meldingen kom fra doktoren, sprang far og jeg bort til doktoren og hentet en metallbåre i aluminium. Vi sprang ned til svingen, der flere personer var samlet. Damen ble lagt på båren og kjørt opp til doktorgården. Jeg måtte bli med for å bære og ble sittende på venteværelset, sammen med sjåføren og noen andre medhjelpere. Etter ca. 10 minutter, kommer lensmann Johan Kokkås inn på venteværelset. Han ser på sjåføren og sier: - Du e arrestert og blir sittende her. Lensmannen gikk inn på legekontoret, hvor doktoren og far var, sammen med damen som var blitt påkjørt. Etter en kort stund, kommer legen og lensmannen ut og vi kan se at det er triste nyheter de kommer med. Damen ble erklært død.

Side 15.
Far sendte meg hjem, da han skulle hjelpe legen for å ta imot pårørende som var på vei dit.

Dette var et mørkt kapittel i mine minner fra Kjøpsvik, men det er godt å få det på trykk.

Stanset av lensmannen, med dame på sykkelen. 

Jeg var også involvert i en slags ulykke, av den milde typen og det skjedde på veien rett ned av Lind jordet. Det var en høstkveld og vi var ute med jentene. Monica Nøstdahl og jeg var småkjærester på den tida og hadde en DBS sykkel med speed-way styre. Vi var på tur ned til Kjøpsvik og jeg hadde Monica bak på bæreren. Hvem andre som står i uniform nede på veien, jo lensmannsfullmektig Gisle Braseth og betjent Ellingsen. Vi blir selvsagt stanset og Monica går av sykkelen. Braset ser stygt på meg, sjekker sykkelen og gjør meg oppmerksom på at det ikke er tillatt med to personer på en sykkel. Dette var jeg jo pinlig klar over. – Du får en muntlig advarsel denne gangen. Neste gang blir det bot, sier Braseth og permitterer oss. Begge betjentene blir stående der, da de sikkert hadde fått tips om at det foregikk litt av hvert den kvelden og hadde trafikkontroll der og da.

Lensmann Johan Kokkås. 

Jeg fortsetter min spasertur og passerer huset til lensmann Johan Kokkås. Han var en respektert mann og var rettferdigheten selv. Han hadde ikke førerkort, men kjøpte seg en liten moped av den typen man tråkker i gang. Det går en historie om lensmannen og den skriver seg fra Drag, hvor han hadde hytte. En gang han var på hytta skulle han kjøre til butikk for å handle. Veien hadde nylig blitt asfaltert og idet det kommer en stor lastebil i motgående kjøreretning, kommer lensmannen utenfor asfaltkanten med mopeden og havner i grøfta. Sjåføren på lastebilen så dette og stanset. Han sprang bort til mopedisten og ropte: - Går det bra, er du skadet? Lensmannen som ligger i noe småkratt og forsøker å komme klar av sykkelen, mumlet bare noe til svar, før han får stanset motoren på mopeden. – Er det alvorlig spør sjåføren, skal jeg ringe lege eller lensmann? Da er Johan kommet klar mopeden, stanset motoren, snur seg til sjåføren og sier: - Nei lensmann treng du ikke å ringe, han står her! Det ble litt latter fra begge, og Johan fikk hjelp av sjåføren med å få sykkelen på veien igjen.

En litt fornøyelig historie som jeg fikk bekreftet av Johan selv, da vi ofte hadde samtaler når jeg var hjemme i Kjøpsvik og hadde fri fra lensmannskontoret i Ballangen.
 
Dynamites første spillejobb.

Jeg går videre på min ferd og passerer huset til Kåre og Petra Kokkås. Petra var min lærerinne på folkeskolen. Like bortenfor sto den gul malte arresten med gitter foran vinduet.  Jeg kommer til klubbhuset og her er det mange historier fra fest- og musikk livet. Min første offentlige opptreden, var at Dynamites skulle spille på en fest som Kjøpsvik Redningsforening skulle avholde. Det var Kåre Hestdahl, gitar og sang, Harald Pedersen, gitar og jeg på trommer. Jeg hadde kjøpet en skarptromme av merket Trixon (amerikansk) og en Hi-Hat. Jeg fikk overta den gamle stortromma til Kjøpsnes Hormusikk, som Bjarne Fikke benyttet i sin tid. Tromma var malt svart med hvitt og svart mønster på ytterkantene, så jeg tror at tromma egentlig var et klenodium fra Sioux - stammen i USA. Vi ble plassert i kroken på høyre side av scenen. Like før vi skulle spille, skulle jeg justere trommene og mistet en symbal i scenen med en jævla brak. Kåre skvetter til snur seg mot publikum og peker på meg og sier: - Kyrre Nilssen, trommer. Etter hvert ble vi presentert på en skikkelig måte. Spillinga gikk bedre enn forventet og vårt første spilleoppdrag ble vellykket.

På samme fest skulle onkel Bjørn auksjonere bort et smørbrødfat og gikk opp på scenen, løftet fatet og ropte ut i salen: - Gi bud på dette nydelige smørbrødfatet. En fra salen ropte: - Ka en det tel pålegg? Bjørn tok fatet og svingte det litt, for at publikum skulle få se og dermed forsvant alle smørbrødene av fatet og ned på scenen. Onkel ser seg litt omkring, tramper i gulvet og roper: - Solgt tel mæ sjøl for hundre kroner.

Side 16.

Som amatør musikere, opplevde vi mye på dette huset. Vi hadde mange spillejobber her. Hvem husker ikke to - seteren bak klubbhuset? Her skjedde det litt av hvert. Hvem husker ikke musikerne Jarl Åsvik, Basse Hanssen,  Rolf Atle Michaelsen, Kristian Helland, Steinar Nilsen, Kjell Andreassen, Per Jack Larssen, Håkon Pedersen, Kristian Helland, Per Bausbach, Karstein Berg, Haftor Tennstrand, Bjørn Kvalvik og spesielt sanger Marianne Åsvik. Hun hadde en nydelig stemme. Det var tider det.

Kontrabass som kjelke. 

Jeg husker en gang etter en fest hvor Rolf Atle, kontrabass, Basse Hansen, rytmegitar og Håkon Pedersen, trommer hadde spilt opp til dans. Det var vinter og svinkaldt,  med mye snø. Rolf Atle og Basse skulle hjem, og det var vel ikke fritt for at de hadde smakt på drammen. Kontrabassen var forsynt med et brunt trekk og Rolf Atle og Basse satte seg på kontrabassen og akte nedover veien til Kjøpsvik. Vi hørte høye rop og latter idet de forsvant nedover veien. Det gikk bra med kontrabassen.

På dansefester, var det enkelte personer som utmerket seg på gulvet med ypperlig dans. En person jeg vil nevne, var Karl Molvik. Han kunne danse han, men det var noen som slett ikke kunne danse og disse torde jeg ikke så på når vi spilte til dans. Det var spesielt vals det gikk på. Når en går opp og den andre ned i valsetakten, ja da kom jeg bestandig ut av rytmen, ved å se på dette.

Det er bare sunt å få nytt blod i kroppen.

Av og til gikk det hardt for seg på disse festene, for en fest uten at det skjedde noe, var ikke noe fest. Min far fortalte at han en gang var på fest hvor det braket skikkelig sammen med 2 kamphaner. Den ene fikk seg en knyttneve midt i ansiktet og blødde kraftig. Dokter Thommassen var tilfeldigvis også til stede på festen og ble selvsagt hentet for å se på skadene. Han gikk bort til gjengen som sto på gulvet og den tapende part som lå på gulvet, etter basketaket. Doktoren så på ansiktet til slåsskjempen og undersøkte om noe var brukket, Alt så greit ut. Han blødde fra et lite kutt over øyet, samt en sprekk i leppa. Det ser ikke så verst ut, sier legen. Gå på kjøkkenet og vask bort blodet. Jeg har ingen hjelpemidler med meg, og det er bare godt å blø litt, slik at du får nytt blod i kroppen. Deretter gikk legen og satte seg. Begge kamphanene forsvant etter hvert.

Karneval med utedass til besvær.
 

Hvert år ble det arrangert karneval på huset, og da var det mye rart man fikk se. Jeg kan huske min far som ivret for dette med karneval. En gang laget han en drakt som romersk kriger og han hadde en utrolig fantasi. Han brukte en gammel grå filthatt som han klippet til. En stråkost måtte til pers og dette ble en utrolig kopi av en romersk hjelm. Bustene til kosten ble til en kam på hjelmen og etter at montasjen var på plass, malte han filtpullen med aluminiumsmaling. Av skaftet laget han en lanse og skjold ble også konstruert. Han fikk førstepremie den kvelden.  En ivrig deltager var litt oppfinnsom og skulle lage et utedass, som han hengte på seg over skuldrene. Han var ved ytterdøren til ungdomshuset og tok mål av døråpningen og så bar det hjem for å begynne på prosjektet. Han fikk en kyndig snekker til å bistå dette prosjektet og etter hvert var alt klart til den store festen. Dassen var forsynt med dør og et vindu, slik at han kunne hvor han gikk. Hans planer var at det også skulle være plass til en til innenfor døren når denne var lukket.   Han syntes at dassen ble i største laget, men tok sjansen på å få det inn i lokalet. Dagen kom og han kledde dassen på seg, lukket døren og gikk til lokalet, sammen med noen kompiser som ville bivåne dette. De ankom lokalet åpnet døren og skulle gå inn. Dassen var for bred, den gikk ikke inn ytterdøra. Løsningen ble at de måtte vri på konstruksjonen slik at han fikk dassen innenfor. Etter mange forsøk kom han inn. Det ble mye moro med denne dassen. Det var laget et sete inne i dassen, slik han kunne sette seg ned når han satte dassen på gulvet. Det ble for trangt å danse med en person inne i dassen, så han måtte hekte av døra for å ta seg en rolig dans.

Side 17.
Dassen sto for det meste ved veggen og hvis noen skulle ha en dram, så ble vedkommende invitert inn og døren hektet på og lukket. Det foregikk mye inne i dassen denne kvelden. Noen dager senere ble dassen observert under ungdomshuset, delvis flatpakket som om det var produsert ved IKEA.

Mangfold i revyene på ungdomshuset. 

Jeg må også få nevne revyene som ble fremført på ungdomshuset. Det var foreninger og lag som stilte opp, med mange gode talenter.  Jeg nevner Bjørn Andersen, Karl Molvik, Karstein Kjøpsnes, Ole Johan Nøstdal og Arne Haukland  som var ildsjelene for å få i gang revyer. Det var mange flere, som jeg i farten ikke kan huske.

Jeg ser bort på bautaen av Kokkås som står på sokket, idet jeg rolig spaserer videre oppover til sentrum. Hvem husket ikke den smale undergangen like ved Molla kiosken, der stein fra bruddet ble fraktet i små vogner ned til knuseren i fabrikken. Vognene gikk på skinner over denne undergangen og ble drevet av en wirebane.

Mollakiosken. 

Molla kiosken var god å ha og her var jeg innom mang en gang. Der fikk man kjøpt is, brus, blad osv., samt ting man slett ikke hadde bruk for. En episode fra denne kiosken som ble meg fortalt. Johan Kokkås skal inn på kiosken, men kommer i tidligste laget da døra var stengt. Molla hadde stengt under middagen og åpnet senere på ettermiddagen. Johan hadde ikke klokke på seg og han ble stående der en stund for å vente på Molla. Han ser at Arthur Haraldsen kommer gående, går bort til han og spør: - Du, kainn du sei me ka klokka e! Arthur som pleide å bli plaget i måten han snakket på, ser på Johan, går helt bort til han og sier bryskt: - Du, herma du ette mæ!? Hva som videre skjedde vet jeg ikke, men jeg antar at Johan kom fra dette uten noen form for skade.

Brakkene til Nordland Portland Sementfabrikk.

Jeg kaster et blikk opp på brakkene som Nordland Portland Sementfabrikk hadde som boliger til sine funksjonærer.  Det var 4 leiligheter i hver brakke, 2 i første og 2 i andre etasje. I tillegg var det små hybel rom  i øverste etasje.
 
Butikkene på Kjøpsnes.

Stanser foran blomster butikken like nedenfor brakkene. I dette huset hadde Erling Michaelsen radio- og elektrisk butikk. Han bodde selv i andre etasje og var således tilgjengelig døgnet rundt. Erling var en respektert person og var meget godt likt av stedets befolkning.

 Herfra kjøpte vi et Radio Nette kabinett og det var stor stas. Vi brukte dette til gitarforsterker når vi hadde øvelse hjemme. Det var 2 kraftige høytalere og skap til lydbånd og platespiller. Øverst var det en rad med mange knapper for diverse innstillinger.

Etter hvert fant jeg ut at det var mange muligheter med å koble dette. Jeg hadde ekstra høyttaler på loftet og der viste seg at trykket man inn en knapp på kabinettet, virket høytalerne i kabinettet som mikrofon og jeg kunne høre alt som ble sagt i stua. Etter dette hadde Anne og jeg full kontroll med hva som hendte her i huset. Før jul lyttet vi spesielt, og da visste vi hva vi fikk i julegave.  Vi kunne også prate fra loftet og ned i stua. Vi overrasket far en gang han satt i kjøkken. Jeg ropte: - Pappa, kom i stua litt. Jeg hørte far reiste seg fra stolen og gikk inn i stua. Jeg hørte han si: Korr e du hen??. Jeg gikk ned fra loftet og inn i kjøkken og spurte om det var noe. Du sa æ sku kom inn i stua, sa far og så rart på meg. Nei, sa jeg. Jeg har vært på loftet hele tiden. Dette skjønte han ingen ting av. Han sa han måtte ha hørt syner!! Senere på dagen forklarte jeg han dette med koblingene av høytalerne, men han trodde ikke noe på det så jeg måtte vise han dette. Han ble meget imponert og desto mer tankefull.

Side 18.  

Neste butikk var Gudrun Borgen med damekonfeksjon. Det var hatter med nåler, jakker, gardinstoff, truser og bh. Jeg kommer på en sann historie fra et barnebarn til Sissel. Hun var på Ski Storsenter med sitt barnebarn på 6 år. Hun skulle inn på en damebutikk og barnebarnet var selvsagt med dit. Da de spaserte innover sto en eldre dame og holdte opp en bh vendte og så på denne. Barnebarnet som passerte, snudde seg mot damen og kommenterte: - Den tror jeg blir for liten til deg. Damen ble paff, snudde seg og Sissel var ikke sen om å hanke til seg gutten. Den var ikke dum, spør du meg. At han hadde sans for kvinnfolk kom også overrasket på meg.

Så var det Dolla, med skobutikk og diverse sortiment.  Dolla var alltid blid og kunne slå en vits når humøret var på topp. På 60 tallet da The Beatles ble kjent, kjøpte jeg Beatles sko, så spiss og lang at de kunne være farlig på mange måter. De var så spiss at jeg kunne sparke en mygg en viss plass.

Så kommer vi til neste butikk til Hulda og Bjarne Nøstdal. Der solgte de kjøtt og grønnsaker og begge var alltid i godt humør. Bjarne Artur og Rune kjente jeg meget godt. Willy hadde jeg forresten til lærer på framhaldsskolen.  Bjarne hadde en lastebil og det var stor stas på den tiden.

Rett over gaten for Nøstdal, var det Albert Jensen som hadde motebutikk med dress og kjoler. Her fikk man kjøpt finstasen. Albert var perfekt og alltid høflig og hyggelig. Skulle man kjøpe noe hentet han frem jakke eller dress, løftet den opp mot lyset, strøk med hånden over plagget og sa at denne er perfekt for deg. Hvem kunne stå for den uttalelsen? Kjøperen måtte jo bare kjøpe. Borghild tok seg av damene når disse kom inn i butikken. Dameting  måtte Alfred holde seg borte fra.

Neste butikk på min mimretur, var Søren og Kima Beck, en butikk som hadde det aller meste fra matvarer til gardiner, hatter og sko. Jeg var forresten visegutt hos Beck noen somre og kjørte ut varer  med en sykkel som hadde kurv foran. Knut og Svein Beck – tvillinger – bodde der noen år og disse kjente jeg meget godt. En historie jeg hørte om Ragnar Westgård, refererer seg til Beck butikken. Ragnar var veldig flink til å tegne og han kopierte en gang en blå femkrone – papirpenge – som vi hadde på den tiden. Denne var veldig lik originalen og han hadde den i pengeboka for moro skyld. En gang han var hos Beck for å handle, tok han feil og betalte med den selvlagte seddelen. Dette ble oppdaget da han kom hjem og han måtte da springe tilbake til beck for å bytte. Etter mye om å men, fikk han byttet, da han fortalte Beck at den spesielle seddelen, var den første han tjente som liten gutt og den var veldig verdifull som objekt. Beck hadde ikke oppdaget at seddelen var falsk.

Neste butikk i sentrum var samvirkelaget. Her husker jeg bestyrer Slettvold, som hadde 2 døtre, Toril og Vera. Torill gikk sammen med meg på folkeskolen, til de flyttet fra Kjøpsvik og Einar Volden overtok som bestyrer på samvirkelaget. Begge sønnene, Fred og Jarl Petter hadde jeg den glede å gå på skole sammen med.  De fleste på stedet handlet der for de hadde det meste man trengte i husholdningen.

Jeg forlater samvirkelaget og kommer til kiosken som Per Ursin drev like ved. Her var det varme pølser og blader, samt smågott.

Neste butikk var Alfred Moum som solgte alt fra leker til fiskeutstyr og klær. Med sin store røde nese var jeg som barn, alltid redd å gå inn i butikken.

Westgård's Cafe - en yndet møteplass.

Videre på min vandring går jeg til Grindhaugen og der var det også en butikk som sjelden var åpen, men var det åpent så stakk vi innom. Hva som ble solgt der husker jeg ikke, men noe var det da. Det var i dette huset ho ”litt Astrid” bodde.

Side 19.
Jeg vandrer bortover grindhaugen, går ned bakken mot skolen og stanser foran Hjalmar og Betzy sin kafe.
 
Her var det mye liv på 50 og begynnelsen på 60 tallet. Jukeboksen var meget populær, så vi brukte en del penger der for å spille musikk. På begynnelsen av 60 tallet, da Dynamites startet på sine øvelser med bandet kom The Beatles som en storm i media.  Så dukket et helt ukjent band opp som kalte seg The Rolling Stones.  Jeg hadde aldri hørt om disse da Dynamites en kveld møttes på gjestgiveriet. Jeg glemmer ikke dette. Kåre hadde hørt om disse og hadde med seg et bilde av gruppa. Det ble mye latter av dette bildet. Alle i Rolling Stones så ut som noen som var stukket av fra et gamlehjem. Vi lo så vi lå på bordene. Som årene gikk og gruppa ble stadig mer populær, endret synet seg gradvis og det ble da enighet at bandet leverte fin musikk. På gjestgiveriet gikk det på brus, is og mye prat og latter. Dette ble etter hvert et samlingspunkt for ungdommen, men det var begrenset plass og som regel var det fullt, dersom vi skulle inn der.
 
Nødutgang til besvær for noen og enhver.

Jeg ser på huset til Einar Skjellnes i det jeg passerer, stanser opp og og tenker på den gangen da vi gikk i avgangsklassen på realskolen og satte opp plakater om natta til den 17. mai.  Det var høy stemning i den grønne gjengen, men vi fant aldri noe som vi skulle henge opp hos Skjellnes . Nå viste det seg at det tidligere hadde vært 2 dører i underetasjen, og den ene døren var murt igjen og vi kunne tydelig se murpussen etter denne døra. Den vanlige inngangsdøra var ca 1 meter fra den gjenmurte. Jeg kom på en ide om å male en dør på murpussen og Einar (nek-nek) og jeg gikk til verket. Med grønn maling ble det malt karmer og dør med vindu, slik at det lignet døra ved siden av. Under vinduet malte vi med store bokstaver: NØDUTGANG.  Dette likte Skjellnes ikke noe særlig og nek-nek og jeg måtte bort noen dager senere med stålbørste, for å få bort nødutgangen. Einar Skjellnes uttalte senere, når døra var borte fra murpussen, at ideen var veldig god, men han kunne ikke ha kunstverket stående. Han syntes det var et originalt påfunn.

Jeg kommer til gammelskolen der jeg gikk på folke- og realskolen. Skoletiden vil jeg komme tilbake til senere i historien min.

Går videre ned til Ove Larsen butikken. Han likte dårlig at vi kom rekende ned dit i friminuttene og han var livende redd for at vi elever stjal av varebeholdningen.  Han hadde lastebil og far og jeg satt ofte på ned til Kjøpsvik når det passet slik. En vinterdag traff jeg onkel Birger inne på butikken hos Ove. Han skulle da til Kjøpsvik og samtidig skulle Ove Larsen kjøre ned til Kjøpsvik. Da en annen person også skulle sitte på, måtte vi sitte på lasteplanet. Jeg hadde spark med meg og denne tok vi med oss. Etter at vi hadde passert den skarpe Kjøpsviksvingen, halvveis ned til avkjørselen opp til Ingeberg Michaelsen, møtte vi 3 -4 personer som kom gående oppover veien mot bilen, på høyre side. Bilen måtte svinge over til venstre og dermed bar det utenfor veien med oss og lastebilen. Bilen skled sidelengs ned i veggrøfta, skulle til å tippe over, men ble stående med ca. 40 graders helling oppetter grøftekanten. Et tre gjorde at bilen ikke veltet. Vi hoppet av planet, tok sparken med og priste oss lykkelig at det gikk bra. Det var ikke fritt for at jeg ble litt skjelven etter denne opplevelsen.
 
Prestegården, fjøset og kårstuen.

Jeg passerer prestegården og tenker tilbake på tiden da Kvammen hadde fjøs der, med kyr og hest. Svein Wiggo som var på min alder husker jeg meget godt. Husker også tilbake til Willy Kvammen og traktoren som han ofte ble observert på. En gang kan jeg huske at han skulle kjøre ned til Kjøpsvika, og oppdaget for sent at bremsene ikke virket.

Side 20.
Han fikk større og større fart og skjønte vel at dette kom til å gå galt. Han gjorde det eneste riktige, tok en brå sving og stanset traktoren inn i fjellveggen før den skarpe Kjøpsvik svingen. Hele fronten og begge forhjulene var klappet sammen som en IKEA pakke.  Etter det jeg hørte hoppet Willy av traktoren idet denne traff fjellveggen.

Vi hadde avtale om melkelevering fra Kvammen og jeg kan huske at jeg ofte var der og hentet et melkespann, som sto klar i et utbygg, såkalt melkerom ved inngangen til fjøset.

Neste butikk på min vandring var Bertil Rønning som hadde bakeri og noen nydelige terter og viner brød. Da vi gikk på realskolen, like ved bakeriet, var jeg og andre elever inne på bakeriet og tigget kakesmuler og det fikk vi ofte, så sant det var noe. Husker sønnen Hugo Rønning, som var en racer på skøyter og var ofte oppe på skøytebanen ved kinoen og trente.

Så til neste butikk, Gunnar Stenseng som hadde meieri med utsalg av melk og ost. Jeg husker at bestefar på Storå leverte melk dit i aluminiums transportspann. Vi fikk også rimelig ost på grunn av dette. Det var ofte sirkus når vi skulle kjøpe melk der. På veggen bak disken hadde han 2 glassbeholdere med slange ned i melke spannet på bakrommet. Det var drevet av en elektrisk pumpe og det var ofte at han måtte inn for å bytte spann, etter hvert som det ble tomt. Glassbeholderne på veggen hadde strek som viste antall liter vi skulle ha i vårt spann. Han ble jo etter hvert kjent på veien med sin to hjuls traktor og satt som en general bak på kassen og kjørte, samt vinket til folk han passerte.

Nede ved sjøen nedenfor Gunnar Stenseng, var det sagbruk og et eget steinstøperi, hvor det ble laget grunnmur stein. Jeg husket at vi hentet stein til grunnmuren under husbygging i Kjøpsvik. Sverre Romstad hadde sagbruk og leverte byggematerialer til husbyggere og andre trengende.

Tar meg en tenkepause før jeg spaserer tilbake. Kjøpsvik var et fint sted og vokse opp. Kameratskapet var meget godt og det var sjelden noen større problemer. Stedet Tysfjord har en unik natur for fiske, fjellturer og båtliv for de som bodde der. Det var vel bare et fåtall som ikke hadde egen båt. På sommeren var det et yrende liv ute på fjorden når været la godsida til. Jeg rusler oppover veien forbi barneskolen og ser for meg stua der Sigurd Kvammen bodde. Dette huset sto like ved prestegården, på skrå over veien fra fjøset. Det er mye jeg savner fra min ungdomstid og tenker på August Andreassen med motorsykkel og sidevogna. Dette var nesten et daglig syn på veien, for ikke å snakke om andre kjøretøy som befant seg i Kjøpsvik på den tiden. Sementfabrikken hadde den største bilparken. Den 4 hjuls trekkeren, Mercedes Unimog  husket jeg meget godt. Den hadde brøyting av veiene  på stedet, og det var bil som kom seg frem over alt, sommer som vinter.

De fleste som drev med handel hadde lastebil eller 2 hjuls traktor og før ferga kom til Kjøpsvik, var stedet et forholdsvis fredelig samfunn, hvor vi hadde det meste, da butikkutvalget var meget bra.

Nede ved fabrikken hadde Kulle Johansen kai og butikk som solgte fiskeutstyr og andre rariteter. Stedet var meget populært da han hadde bevilling for salg av øl, og her var det ofte båter stanset før de forlot Kjøpsvik og tøffet innover eller ut fjorden. En episode fra denne butikken kan jeg huske meget godt. Onkel Leif Erik og jeg hadde kjørt fra Storå og var en tur innom der før vi kjørte tilbake. Jeg kan huske at det var fjære sjø og det var så vidt vi rakk opp til trinnene på trappa opp til kaia. Trinne var meg sleip grunnet grønske og da oppdaget jeg at en eller hadde fått en glup ide. Det var spikret ølkorker på de glatte trinnene, med bunnen ned slik at man ikke skulle skli her.

Side 21.

En full ølkasse på havbunnen under kaia.

Da vi skulle om bord i båten igjen, oppdaget jeg en kasse øl som sto på sjøbunnen like under trappa. Onkel tok dreggen, hektet i kassen og fikk den om bord i båten. Ute på fjorden åpnet han en flaske fra kassen, og det var intet i veien med innholdet.

På turen opp fra Kulle kom jeg på at jeg hadde glemt å nevne Kristian Helland, som hadde gartneri og blomsterutsalg. På sin fritid trakterte han sitt pianotrekkspill og elsket å spille tulipaner fra Amsterdam. Mon tro at gartneri livet inspirerte han til denne melodien. Kanskje satt han i drivhuset og spilte denne melodien til sine tulipaner for å få de til å se frodigere ut. Hvem vet! Kristian var en godt likt kar og deltok i det meste som ble arrangert i Kjøpsvik. Hans ble ofte observert med sin to hjuls traktor med henger, kjørende på stedet og det ofte med noen i hengeren.

Harry Johansen med hendene i lomma.

Jeg er tilbake i Kjøpsvingen og kommer på en historie min far fortale meg. Det er ettermiddag og far var på tur opp fra Kjøpsvik, og skulle til å svinge opp veien ved Lind fjøset, da han så en mann skreve over muren i svingen, for å ta snarveien som gikk ned der til Bjørnsen brakka.  Han ser at det er Harry Sommerset som var på vei nedover snarveien. Harry er kjent for å gå med hendene i bukselommene og det gjorde han denne gangen også.  Plutselig glir han og ramler nedover det sleipe berget, ramler rundt noen ganger og reiser seg, og fortsatt har han hendene i lommene. Han gikk videre som om intet var hendt. Gammel vane er vond å vende!!
 

Lind's bokhandel v/frøken Edel Hansen.

Kjøpsvik bokhandel var et kjært og yndet sted når man fikk noen kroner hjemme. Ja, da var det rett ned til frøken Hansen for å kjøpe litt smågodt. Når handelen var gjort, var det mange som ønsket å være sammen med en, så lenge det var smågodt i posen. Kiosken kunne varte opp med ukeblader, tobakk, film til kamera, men som navnet sier, så var det bøker som var hoveddelen av tilbudet. En gang kom der inn en litt forfinet dame fra Hulløya som skulle ha parfymen Yaxa.  Damen sa: - Jeg skal ha et glass Yxa, men som den proffe ekspeditør frk Hansen var, så skjønte hun at det var Yaxa hun mente. Far abonnerte på tegneserier som kaptein Miki og Texas, og et og annet Donald vanket det også. Når far hadde et tegneserieblad mellom hendene, ja da var han i sin egen verden og vi måtte snakke til han flere ganger for å få oppmerksomhet.

Hest fikk tobakk - fikk flere hestekrefter.

Berget som var nedenfor bokhandelen, var en yndet plass å sitte på. På kanten av berget var det boret ned en ring for feste til hestene. Jeg husker en gang Willy Kvammen var der med hesten. Det var sommer og fint vær og hesten med vogna ble tjoret til ringen. Mens Willy var inne på samvirkelaget, var det en eller annet som hadde tobakk som ble gitt til hesten. Hesten fikk en neve tobakk som ble tygget opp. Etter en kort stund begynte hesten å bli urolig, vrinsket og slet i tømmene. Willy kom omsider ut av butikken og lurte på hva som var skjedd og ingen kunne gi noe svar på dette. Da han løsnet hesten og satte seg på vogna, var det som å se starten på galoppbanen. Hesten vrinsket og sprang oppover veien, og det hjalp lite at Willy ropte proo, samt dro i tømmene. Hesten bare fortsatte. Hesten hadde roet seg litt da de forsvant oppover Kjøpsviksvingen.
 
Eksosrør med banan og tomater.

I gamle dager skjedde mye nede ved samvirkelaget og kaia. Av de mange historiene, var noen selvopplevd, og noen ble fortalt til meg.

Kjøpsvik gjengan var samlet nede på kaia ved postkontoret. Det var i gamle dager mens trebrygga og tretrappa fortsatt besto. Langs postkontorveggen gikk det en smal platt ut til hjørnet på postkontoret. På denne pleide vi å stå for å se på båtene som kom. Det var sommer og konfirmasjon i Tysfjord kirke. Det lå mange båter ved kaia.

Side 23
Mot kaia ved postkontoret lå en stor skøyte fra Musken. Andre småbåter lå på utsiden denne. Det var nydelig vær med speilblank fjord. På utsiden av skøyta, lå andre småbåter fortøyet.  De kom fra fjordene for å feire konfirmantene. Kjøpsvikgjengen lusket omkring, men fant ikke på noe spesielt å gjøre. En eller annen løftet på lokket til søppeldunken som sto inntil veggen på samvirkelaget. Der lå råtne tomater og bananer. Hva kunne disse brukes til? Da plutselig var det en som foreslo at vi skulle kaste noe frukt ned i eksosrøret til skøyta som lå ved kaia. Jeg var litt usikker på dette, da jeg mente at dette kunne ødelegge motoren. Allikevel ble det kastet tomater og bananer i skorsteinen, som vi rakk til ved å stå på utspringet ved posthusveggen.

Da folk var ferdig i kirka, kom folk gående nedover til Kjøpsvik, for å dra hjem til selskap for å feire konfirmanten. Vi satt under Bjørnsen verkstedet, da båtene begynte å starte opp for å forlate kaia. Småbåtene dro først og så var turen kommet til skøyta. Vi så skøyta begynte å rulle fra side til side, noe som tydet på at de var i ferd med å starte motoren. Den vil ikke starte på første forsøket, og jeg antar at det ble gitt litt mer på regulatoren, for å få start. Etter litt begynte skøyta og vugge fra side til side, så kom det et jævla smell og tomater og banan for til vers, sammen med svart eksos. Der eksploderte motoren, tenkte jeg, men motoren bare økte i turtall, til den ble regulert ned til nivået for bakking. Av og til kom det bananskall opp av eksosrøret. Båteieren som kanskje var Coop medlem, forsto nok ikke at det som kom fra oven, var hentet fra fellesskapet.

Johan Jonsa - Joa Johan tar laus fra Kjøpsvikvågen. 

Da jeg gikk på realskolen, var det mange av oss kamerater som sto nede på kaia. Joa - Johan fra nordsia,  hadde fortøyd sjarken sin ved posthustrappa. Noen hadde oppdaget at han lå om bord i lugaren og var godt beruset. Noen ertet han ved å dunke i dekket, slik at han kom ut på dekk. Han bante og svor og ba oss dra pokker i vold. Det var etter hvert samlet seg mange nysgjerrige som skulle bivåne når han tok laus fra kaia. Far kom opp fra kaia og så at det var sjarken til Joa – Johan, som han for øvrig kjente meget godt. Far gikk om bord i sjarken for å snakke med han. Etter en kort stund kom far på land og fortalte at nå skulle han Johan kjøre utover til Skarberget. Far kom opp på kaia og skulle bivåne dette. En eller annen lurte seg inn på dekket foran styrehuset og la en flat steinhelle oppå eksosrøret som gikk opp bak på styrehuset. Johan kommer ut på dekk prater med seg sjøl, hvorpå han går inn i styrehuset for å starte motoren. Sjarken begynner å rulle og i det motoren starter, ramler steinen ned fra eksosrøret og i dørken. Johan kommer hoppende ut og veiver med armene og sier ett eller annet., så går han inn igjen. Motoren stanset. Far går ned til båten, snakker med Johan og sier at han skal ta laus tampen, så da er det bare å starte opp motoren. Far kaster tampen om bord, slik at enden blir liggende bak på dekket mens resten lå ved dreggen på baugen.. Johan kommer ut idet far skyver båten fra kaia. Han ser tampen og drar i denne, slik at det strammes og fester den bak styrehuset. Dette resulterte i at dreggen ble liggende på vippen foran på baugen. Båten lå 4 – 5 meter fra kaia da Johan starter motoren på nytt. Plutselig faller dreggen utenfor ripa og faller i sjøen, grunnet vuggingen av båten da han starter. Motoren starter og baugen peker ut mot Kjøpsvik neset.  Johan vil nå bort fra kaia og gir på litt regulator.  Like etter tar dreggen tak i sjøbunnet og båten bråstopper og dras ned i baugen. Johan stanser motoren, går ut for å sjekke hva som skjedde. Han finner ut at dreggen er ute og får denne om bord i båten, med mye banning, starter og kjører ut av Kjøpsvik vågen. Han ble observert midtfjords, før han satte kursen ut fjorden mot Skarberget.
 
Torfinn og dreggen i havet.  

Klaus Smines, Torfinn Sandmo og jeg var på kaia en vakker sommerdag. Vi så på m/s Hulløy som gikk fra kaia, og det var forholdsvis rolig nede på kaia. Vi sto ved oljeskuret der hvor båter bunkret diesel,

Side 23
Dette oljeskuret sto plassert på enden av trekaia, ut mot fjorden. Like ved oljeskuret, lå et stor dregg med 3 gripeklør. Dreggen var for noen dager siden hentet fra sjøbunnen utenfor kaia. Hvem som var eieren av dreggen, var uvisst, og vi sto og studerte dreggen der den lå på kaia like ved kjettingen som gikk ned gjennom et løp i kaia og festet med bolter i berget der hvor oljetanken står. Torfinn begynte å løfte på dreggen for å bevise at han hadde muskler. Vi andre prøvde også, og den var egentlig ikke så tung som den så ut. Torfinn vil imponere, tok tak med begge hender og løftet dreggen som hvilte på 2 klør. Plutselig gled dreggen på kaikanten, vippet utenfor og tok Torfinn med seg i sjøen. En av klørne satte seg fast i jakken hans. Torfinn og dreggen gikk så vidt klar for kjettingen til trossekroken.

Jeg kastet meg på sykkelen for å få tak i en robåt ved småbåtene som lå på andre siden av kaia. Jeg får da øye på Øystein Kjøpsnes som akkurat forlater båten sin i pramma for å ro i land. Jeg roper til ham at Torfinn ramlet på havet fra kaia. Øystein snudde pramma og rodde ut mot stedet der Torfinn ramlet utenfor. Han fant Torfinn som klamret seg til kjettingen fra strossekroken på kaia. Det som bekymret meg var om han ikke var kommet seg løs fra dreggen. Heldigvis gikk det bra denne gangen.
Øystein bannet og svor og hadde spurt Torfinn om han ikke andre lekeplasser en denne jævla kaia.
Torfinn var jo glad for at Øystein kom og hentet han. Øystein satte Torfinn på land ved posthustrappa, og ga han følgende beskjed: - Kom dæ heim tel mor di å få tørre klea på skrotten, og hold dokker borte fra kaia.
 For ettertiden holder vi oss borte fra løse dregger på kaia.

Familien Lind.

Havna i Kjøpsvik bestående av kai og bygningene som samvirkelaget, brygge, bokhandel, naust, privatbolig, vaskeri , kårstue og fjøs, var i Lind’s eie fra gamle dager av. Han var også eier av store deler av Kjøpsvik/Kjøpsnes områdene. Folk som bygde eneboliger, fikk leieavtaler med Lind og betalte et årlig vederlag for tomteleien. Disse avtaler løper fortsatt og er overtatt av Linds arvinger. På 1700 tallet flyttet denne familien til Kjøpsvik og bygget opp handelssted der. Familien hadde egne seilskuter som seilte til Russland hvor der ble byttet varer – pomorhandel - med russerne. Herfra seilte de til Lubeck i Tyskland og solgte sine varer her. På denne tiden var Norge lagt under Danmark og danskekongen regjerte her. Lind var ofte i Danmark på sine turer og fikk kjøpe en del eiendommer i Tysfjord fra danskekongen og han hadde da skaffet seg store skogsområder i Tysfjord. Han hadde områdene Stora, Tørnes, Tjårnes, Kjerrvika og deler av Grunnfjorden. Det fortelles at da L.K.A.B  skulle føre jernbane til Nord-Norge, for å få en isfri havn om vinteren for utførsel av jernmalm, var Tysfjord et av valgene for å anlegge utskipningshavn. Området Tjårnes - Kjerrvik ble utpekt som utmerket sted, da fjorden var dyp. Problemet her var nok de lange fjordarmene og høye fjell, noe som gjorde jernbanebygging vanskelig på den tiden. Valget falt på Narvik, da dette forenklet jernbanebyggingen. En tanke slår meg! Hva om Tysfjord var blitt valgt, hvordan hadde stedet Kjøpsvik sett ut i dag? Tenk på de ringvirkninger området hadde  fått! For ikke å snakke om Dragsiden og Hamarøy kommune!

Melkrise og telegram.

Skutene – Jektene – førte også fisk fra Nord - Norge til Bergen og tok handelsvarer i retur. Lind var en sparsommelig person og en historie som kan bekrefte dette ble fortalt meg av min bestefar Knut Kvalvik.

Lind hadde en lagermann som hadde kontroll med mel lageret førte regnskap og skulle ha kontroll med bestillinger og utleveringer. Hva som enn skjedde, vites ikke, men lagermannen hadde vel mistet kontrollen på et eller annet vis og lageret var nesten tomt. Lind sendte øyeblikkelig telegram til Bergen, med følgende melding: ” Send uavbrutt 50 sekker mel”.  Hver gang det gikk en jekt fra Bergen, ble det lastet 50 sekker mel til Lind, Kjøpsvik.


Side 24.
Lind tenkte ikke mer på dette og var fornøyd når det kom last med mel til Kjøpsvik. Han glemte hele telegrammet, og stadig kom det jekter med mel til Kjøpsvik.  Da Lind oppdaget at mel lageret var fullt, sendte han et nytt telegram til Bergen, med følgende ordlyd: ”Stopp i Bergen”. Telegrammet ga resultater, forsendelsene stoppet.

Brygga.

Lind brygga var et yndet oppholdssted for oss rakkerunger. Brygga var inndelt i 3 seksjoner. Til venstre ved bokhandelen var Lind’s private del. Midtre del ble disponert av samvirkelaget og høyre del var postkontor. Sistnevnte var et tilbygg som kom i den senere tid. Lille Jacob var i den heldige situasjon at han ofte fikk låne nøkkelen til den private delen av brygga og her var det mye rart å finne. Faren til Jacob var glad i kveite rekling og vi var ofte der inne og smakte på dette. Gulvene i brygga besto av brede bord og flere steder var det sprekker, slik at man kunne se opp. Det samme var i vegger. Rolf Lund fikk ofte gjennomgå når jeg tenker meg om. Når bryggedøra sto åpen og Rolf Lund var til stede, var Jacob og jeg ofte inne der.  Vi kunne bevege oss fritt der selv om Rolf gikk tilbake til butikken. Ofte fikk vi ansvaret med å passe på når det var folk som skulle hente noe og da måtte vi komme inn til Rolf med beskjed. Ut mot sjøen var det heis i form av et stort trehjul i øverste etasje med et kraftig tau som gikk ned gjennom gulvene og hang i en bue i førsteetasje. Her kunne man bare dra i et av tauene slik at kroken gikk opp eller ned. Trehjulet i øverste etasje var forsynt med utveksling slik at man lett kunne heise opp flere hundre kilo, fra båt som lå inntil brygga. Varer kunne heises ut og inn til første og andre etasje. Denne heisanordning var veldig morsom å leke  med.

Vi skremte Rolf Lund.
Vi syntes det var moro å skremme Rolf Lund, og dette gjorde vi til gangs også.

Side 25
Det var et utedo inne på brygga og ved dette var det store glipp mellom gulvbordene. Det sto smøroljedunker ved dette utedoet som sto i et hjørne ved veggen mot Lind sin private del. En høstkveld vi var inne på lageret, fant vi et gammelt fiskesnøre som vi festet i en tom 10 liters oljespann. Dette spannet plasserte vi på toppen av fulle oljespann, og på toppen av oljespannet med fiskesnøre, satte 4 – 5 tomme spann på toppen. Enden på fiskesnøret slapp vi ned mellom sprekken i gulvet. Vi kjente til rutinene til Rolf og før han dro hjem, gikk han alltid inn på brygga for å sjekke. Denne kvelden kom han ikke, så vi ventet til neste dag. Når mørket senket seg over Kjøpsvik og det var klart for Rolf Lund å gå hjem, listet vi oss under brygga og ventet. Etter en stund hørte vi Rolf kom inn på brygga, nynnet på en melodi og småpratet med seg selv. Han var en tur på utedoen og da han gikk ut av dette og passerte de tomme oljespannene, som var plassert i en høyde på ca 2 meter fra gulvet, dro vi i fiskesnøret, noe som forårsaket et voldsomt rabalder. Vi hørte Rolf løpe ut og smalt døren igjen etter seg. Vi dro oljespannet med fiskesnøret til sprekken i gulvet og kuttet fiskesnøret. Etter en kort stund kom han tilbake med en lommelykt for å se hva som var hendt. Han så da de tomme oljespann som lå utover gulvet. Han sparket til et spann som traff veggen, bante litt og gikk ut. Vi dro hjem med et smil, for et velrettet pek.

Lille Jacob hadde stedets fineste tråkkebil og Cadillac lekebil.

Lille Jacob var jo litt privilegert, da han far ofte var på reiser i forbindelse med rederiet Tilthorn. En gang han kom hjem fra reise, hadde han med en tråkkebil til Jacob og en dukkevogn til Sissel. Jacob måtte jo vise meg vidundret og tråkkebilen var virkelig en fryd for øyet på den tiden. Nå var det ikke akkurat asfalt å kjøre på, men Jacob valgte veien med lite grus på og da var det mulig å bruke tråkkebilen der. Bilen var formet som en amerikansk Willy – jeep, farge sort. Bak på bilen var det reservehjul og bilen så veldig fin ut. Vi pusset og vasket på denne bilen, som om den skulle på utstilling. Her var det ikke snakk om noe ”drive-in" for hurtigvask. Nei, det ble hageslange og filleryer. Da jeg var litt større enn Jacob, hadde jeg problemer med å komme meg inn i bilen, så det var nok Jacob som kjørte bilen for det meste. Jeg var motor, der det var vanskelig å tråkke. Det var mange som beundret den fine bilen, men det var ikke alle som fikk lov til å teste den. I tillegg til denne tråkkebilen, hadde Jacob også en lekebil av type Cadillac, sort på farge, og med mange detaljer. Bilen var ca. 20 cm lang og hadde fjæring og dører som kunne åpnes. Denne bilen var høydepunktet i sandkassen.  Den ble benyttet som drosje og det var sjelden denne drosjen sto stille. Det ble rekvirert drosje i hytt og pine så løyveinnehaveren hadde solide inntekter på denne bilen. Ofte var det tur til sykehus, da andre biler hadde kjørt utenfor veien og personer var blitt skadet. En tur til Narvik sykehus var fra sandkassen i hagen ved veien til Kjøpsvik og bort til kårboligen. Jacob og jeg ble etter vært  så gode kamerater at vi betrakter hverandre, nesten som søsken. Det var meget sjelden at det var noen uenigheter mellom oss. Jeg ble ofte invitert inni huset av Haldis og ble tilbudt mat og drikke. Lind var den første i Kjøpsvik som fikk kjøleskap og dette beundret jeg ofte. Haldis Lind var bestandig hyggelig og hadde et behagelig vesen. Hun snakket søring, noe jeg enkelte ganger hadde vanskelig å forstå. I regn og uvær, var vi inne hos Jakob og da var vi ofte på rommet til Jacob i andre etasje. Det var jo et gedigent hus de hadde. 2 store stuer, forruten egen spisestue. Hallen ute i gangen var tilsmykket med navneskilt fra seilskutene fra gammelt av. I tredje etasje var et rom med mange rariteter. Denne tiden med Jacob og familien Lind, glemmer jeg aldri.

Jeg sitter på en benk oppe på haugen ovenfor båthavna i Kjøpsvik. Den gamle Kjøpsviksvingen er borte og tilbake er det nå asfaltert vei fra havna i Kjøpsvik og oppover til Kjøpsnes, med kommunesenteret og sentrum hvor det fleste butikker er samlet.

Det var stor stas da M/S ”Stella Marina” kom til Kjøpsvik året 1960 for å legges i opplag. ”Stella Marina” tilhørte rederiet Tilthorn med Jacob Lind som eier. Stykkgodsskipet ble bygd før krigen for den tyske Vest – Afrika- linjen, men den Tyske Marine hadde rettigheter i båten, ”Stella Marina” kunne hurtig omgjøres til hjelpekrysser. Skroget var dekket av panserstål. Det var en motor på 7000 hk. Båten var på 5005 brutto register tonn og gjorde en marsjfart på 19 knop. Det var Jan Winther som fikk ansvar for båten, med kontroll av skip og fortøyninger. Jacob og jeg var i den heldige situasjonen at vi kunne ta oss om bord i skuta med tillatelse fra skipsrederen selv. En vakker sommerdag, med sol og blikkstille på sjøen, tok vi jollen til ”Neptun” og rodde mot ”Stella Marina” Vi gikk gjennom lugarer, var på broen og i maskinen og det var litt av en opplevelse. Vi fant mynter fra forskjellige land og kakkelakker var det mange av om bord. Det var eksotiske planter i salongene om bord og bi var selvsagt imponert over det store skipet. Da vi var ferdig med vår ekspedisjon om bord, låste vi dører og forlot skipet i den stand det var da vi kom om bord. Vi tok jolla og skulle ro i land, da vi oppdaget at det var flere som badet fra berget like bak ”Stelle Marina”.

Side 27
Vi satte kursen dit, fortøyde jollen og hoppet i sjøen sammen med de andre. Vi svømte bort til propellene til ”Stella Marina” og hang på disse. Det var jo litt skummelt å henge på disse propellene, for disse var jo litt større enn de vi har på vår påhengsmotor.

På fest til Hundholmen i plastbåten ”Kyrre” – levergraks forpestet hjemturen.

Vi var et gjeng ungdommer som hadde lyst å dra på fest til Hundholmen, og jeg fikk låne båten av min far. Det var sol og fint vær denne kvelden og Harald, Anne, Kåre Hestdahl og meg som skipper, satte kursen for holmen. Festen var i full gang da vi ankom stedet og det var ikke vanskelig å høre at det allerede var god stemning fra festlokalet. Bjørn Kvalvik ordnet med dansemusikken og det var god feststemning med trekkspillmusikk. Festlokalet ble etter hvert litt lite så noen danset på marka utenfor lokalet. Litt handgemeng  hørte med og det var 2 kamphaner som føk i tottene på hverandre. Noen fikk et blått øye som et kortvarig minne fra denne festen. Vi hadde midnatt sol og festfolket koste seg virkelig. I pausen tok Enok Knutsen frem sitt pianotrekkspill, sang av full hals og hadde show ute i midnatt sola. Det ble allsang helt til noen hentet Bjørn Kvalvik, da de dansegale vil ha musikk som en kunne danse etter. Det var mange Kjøpsvikfolk der, og alle innbyggere i holmen som kunne krype og gå, var selvsagt til stede. Noen havnet i krattet og ble etter hvert elskovssyk, og det nevnes ikke navn her. Festen tok slutt og folk begynte så smått å karre seg hjem, eller gå ned til båtene for å dra hjem. Jeg startet opp motoren og gjorde oss klar for å forlate hundholmen, men vi måtte vente på Harald, for han kom ruslende nedover sammen med et annet Kjøpsvikgjeng. For at han skulle komme til båten der vi lå ved kaia, måtte han gå på noen tønner som sto på kaia. Plutselig tråkka han gjennom lokket på tønna og hele foten gikk ned i tønna med levergraks. Atmosfæren om bord i båten var ikke noe å skryte av. Vi ble sittende i en levergraks stank på turen tilbake. Harald satt med foten utenfor ripa for å få vasket bort denne jævlige stanken.  Tran er noe herk. Bortsett fra levergraks,  hadde vi en fornøyelig tur.

Einar – Nek – Nek – Kristiansen – vi dro på fottur til Moldvika – Jim Reeves omkom i flystyrt.

Einar Kristiansen og jeg fant ut at vi skulle dra på fest til Storjord og overnatte i telt. Planen var å dra på hytta til Moldvika dagen etter,. Vi tok m/s ”Hulløy” til Storjord og gikk til festlokalet denne fredagen en sommerdag, den 29. juli 1964. Det var fest på lokalet på Storjord med dansebandet Cobra fra Bodø. Det var mange fine jenter til stede der og Einar var helt vill i nikkersen. Jeg tror sågar at han danset med alle jentene der på festen. Han ble vilt forelsket i en jente fra Oppeidet i Hamarøy, men det ble ingen ordning på ham den kvelden. Vi hadde det imidlertid veldig morsomt og jeg for min del var mest opptatt av trommeslageren i dansebandet Cobra. Det var kjempefin dansemusikk og jeg fikk mange ideer her. Fikk kontakt med Torill Grønbeck og vi hadde en hyggelig samtale, da vi hadde et godt øye til hverandre fra realskolen. For å si det rett ut så var det vell ikke fritt for at vi likte hverandres selskap. Det var flere fra Kjøpsvik på denne festen. Det var flere jenter inne i teltet da festen var slutt, og det ble mye leven der, selv om teltet ikke var så stort. Jeg husker at Einar skulle spille plagg med jenta fra Oppeidet, men da Einar begynte å kle av seg, sprang jenta ut av teltet og forsvant. Alt roet seg etter hvert og vi forberedte oss på neste dag, da vi skulle gå over fjellet fra Storjorda til Moldvika. Vi sovnet nokså fort denne kvelden. Neste dag var det tidlig opp, varme på primusen med egg og bacon til frokost. Det var en nydelig sommerdag og ypperlig for vår fottur over fjellet. Etter frokost ble teltet pakket og vi var klar for turen over fjellet. Det var lett å gå, da vi fulgte krøtterstier opp på fjellet.

Side 28.
Det var en utrolig fin utsikt da vi kom opp på det høyeste partiet og så bar det nedover i terrenget, mot Moldvika. Turen gikk fint over fjellet og det ble litt brysomt da vi kom ned i skogen igjen, men det gikk nå på et vis, med mye banning og svor, da vi gled på underlaget og ramlet av og til. Omsider kom vi ned til flatere terreng og da gikk det bedre. Vi kunne nå se Moldvika i det fjerne og da ble det lettere å gå, ut fra at vi så bestemmelsesstedet. Etter en kort marsj, sto vi ved hytta og det var godt å komme frem. Vi lastet av ryggsekkene og låste oss inn i hytta. Hytta lå ca 80 m. fra sjøen, på en meget idyllisk plass, med en fin strand rett nedenfor. Vi pakket ut fra sekkene våre og tente opp i ovnen for å sette på kaffevann. Hytta var helt perfekt og alt var ryddet og på plass. Det var batteridrevet platespiller med mange EP plater og musikk ble satt på til arbeidet. Vi drakk kaffe og koste oss med Donald Duck og Fantomet. Vi ble sittende oppe om kvelden å høre på radio, samt prate om løst og fast. Jeg tror at bror til Einar heter Harald og han var sjømann og reiste mye til sjøs, og hadde mange EP plater med seg tilbake til Norge. Det var mange plater med Jim Reeves, som jeg visste at Einar digget. Det ble litt spilling utover kvelden, samt kortspilling. Etter hvert ble vi trett og fant tiden inne for å gå til sengs.

Neste morgen våknet vi til en overskyet dag med litt regn i luften. Vi fyrte opp i ovnen og jeg lagde pannekaker til frokost. Dette satte Einar meget stor pris på og jeg fikk skryt av tynne og meget gode pannekaker. Etter frokost dro vi ned til sjøen og prøvde fiskelykken, uten hell. Det var nemmelig ingen av oss som hadde hallet i orden. Vi ruslet litt omkring på området og fant ut vi skulle lage middag før vi dro over fjellet og ned til Storjord, for hjemreise til Kjøpsvik. Det ble Kuråås pølser til middag med surkål og poteter. Da middagen ble servert satte vi på radio og der kom den slående og triste nyheten om at Jim Reeves hadde omkommet i en flyulykke med sitt privatfly. Datoen var den 31 Juli 1964. Einar tok til tårene, da han syntes dette var skrekkelig og høre. Han var en stor fan av Jim Reeves og jeg måtte trøste han på alle måter. Etter middagen tok Einar og plukket frem alle platene av Jim Reeves, tok disse meg seg og gikk ned til sjøen. Her begynte han og kaste plater på sjøen, og jeg fikk stanset han etter at noen plater havnet der. Jeg trøstet han og sa at disse platene var meget verdifulle, nå som sangeren var borte og dette forsto han da etter hvert. Ut fra dette berget vi de fleste platene av Jim Reeves som var på hytta. Jeg var jo selvsagt også en ivrig fan av sangeren og syntes at det var trist at han skulle omkomme i denne ulykken. Det var ikke så mye prat fra Einar etter denne nyheten om dødsfallet, men jeg fikk myket opp karen etter hvert. Vi vasket og ryddet i hytta før vi låste og forlot stedet. Turen over fjellet ble ikke så verst, da det sluttet å regne. Denne turen med Einar husker jeg som om det skulle vært i går. En tur jeg aldri glemmer. Einar var en god venn og en kjernekar, som dessverre døde i ung alder, etter at jeg var flyttet fra Kjøpsvik. Jeg vil minnes Einar for den person han alltid var, morsom, livlig, dansegal og en meget god venn.

Spark show i Kjøpsvik – med Rolf Lund i hovedrollen.

Dette var om vinteren, da handelsbetjenten benyttet spark til og fra jobben. Sparken til Rolf sto ofte parkert ved veggen til samvirkelaget. Når jeg tenker tilbake på denne episode, så får jeg dårlig samvittighet og tenker med meg selv at vi var noen skruppelløse, rampete gutter som kunne finne på slikt. Jacob og jeg var inne på brygga i den private delen som Lind benyttet. Her fant vi et kraftig nylonsnøre som vi tok med oss. Hva vi skulle bruke det til var det ingen av oss som visste. Vi traff på Klaus Smines og han så dette vi hadde med oss fra brygga. Hva skulle vi finne på med dette snøret, ja det var i det blå. Vi fikk øye på sparken til Rolf Lund og da kom det frem et forslag om å feste sparken til snøret og forankre enden omkring et fullt bensinfat som lå ved veggen til brygga. Som sagt, så gjort. Vi festet snøret til bensinfatet og den andre enden til støtfangeren på sparken.

Side 29
Vi visste at da Rolf skulle hjem, ja da var det mørkt ute, så det var vanskelig å få øye på at noe var festet til sparken. Da Rolf Lund kom ut og skulle hjem, sto vi bak bokhandelen og fulgte med på vår uskyldige stunt vi hadde satt i gang. Rolf tar tak i sparken snur den og skal begi seg på hjemveien. Han hadde en veske, som han satte på setet foran på sparken. Han sprang sparken i gang og skulle til å sparke fra, da snøret strammet til og sparken bråstoppet. Den tegninga vi da fikk se, glemmer jeg aldri. Rolf Lund mistet taket i sparkhåndtakene, og gikk i en bue over sparken og landet på mage foran på sparken. Veska på setet for som et prosjektil fremover på veien. Vi hørte han sa noe, men torde ikke å se så vi gjemte oss under bokhandelen på baksiden. Rolf Lund kom seg på beina og oppdaget snøret som var festet foran på sparken. Han fikk løsnet dette og tok sparken og gikk rolig oppover veien. Siden den gang, ble sparket satt inn på brygga hver gang han benyttet denne på arbeidet. Dette var ikke pent gjort, men du verden så morsomt vi hadde det. Ut fra dette skulle man tro at vi var som lille ”Emil i Lønneberget”. En eller annen måtte få unngjelde for våre utspekulerte påfunn. Slik ble det bare.

Jacob og jeg til topps på Kjøpsvikfjellet – Vetten.

Vi hadde stor utferdstrang for nye oppdagelser og fant ut en dag at vi skulle ta oss en tur opp på Vetten. Det var mange som hadde vært der og vi vil ikke være unntaket. Det ble smurt niste og vi møttes til avtalt tid og satte opp ruta opp til toppen. Vi fant ut at vi skulle ta ruta direkte oppover terrenget fra fjøsen og turen var et faktum. Uten å være kjent i terrenget, startet vi på ekspedisjonen. Vi var begge utstyrt med tollekniver og jeg hadde kikkert med. Til drikke hadde vi med hver sin flaske saft og appelsiner som vi fikk med fra Haldis Lind.

Vi fant en krøttersti som vi fulgte et stykke oppover, men stien endret retning, så vi måtte bryte av og gikk inn i veldig tett krattskog for å ta retningen opp mot Vetten. Det ble en hasardiøs tur gjennom furu og bjørkeskog med bratte berg og mye klatring. Etter en lang bratt strekning kom vi opp på litt lettere terreng, og da var det pause og drikke. Matpakken skulle ikke åpnes før vi nådde varden på toppen av Vetten. Vi hadde en fortreffelig utsikt over Kjøpsvik/Kjøpsnes, samt fjordarmene som strakte seg i landskapet og vi var spente på utsikten fra toppen når vi nådde dit. Vi pratet om at det lå veldig mye kobbertråd under kraftlinjen som vi passerte på turen oppover. Dette var i slutten på sommeren og det var rikelig med bær på marka  så vi kom over spredte forekomster på turen oppover.Etter pausen var det å begi seg videre og vi skremte opp flere fugler på vår vei. Vi oppdaget at vi måtte gå opp enda en bratt skråning og her fant vi en sti som trolig førte opp til Vetten. Etter ca 30 minutters gang ble det litt lettere å gå, da vi nådde en slette med myrlendt terreng og vi kunne se varden på toppen. Det ble en kort pause her, før vi nå traff på en sti som hadde retning opp mot Vetten. Her var det mye moltebær i et lite søkk i terrenget, og selvsagt ble det stopp her for litt plukking. Nå var vi klar for siste etappe og vi mannet oss opp og tok fatt på stien. Stien gikk i sikk sakk noe som gjorde turen lett. Endelig ble vårt mål nådd og det var litt av en følelse å stå ved varden på toppen av Vetten. Du snakker om utsikt. Mot nord kunne vi se utover mot Lødingen, og nordsida av Tysfjord. Det var en nytelse å få oppleve dette. Nå var det tid for matpakke som min mor hadde laget til meg. 2 skiver med brunost og 2 med spekepølse. Det smakte utrolig godt kan jeg huske. Vi fikk øye på 2 malmbåter på tur inn til Narvik og det var et strålende vær den dagen uten en sky på himmelen. Det blåste svakt på toppen, og det var bare en fordel, da vi var varm etter vår tur oppover. Vi gikk litt omkring i terrenget på toppen, og vi skremte opp en havørn i skråningen mot Hulløya. Vi utforsket terrenget i ca 30 minutter før vi tok fatt på hjemveien.

Side 30.
Vi fulgte samme ruta ned fra fjellet og det ble en del sittende på buksebaken gjennom den tette krattskogen og de bratte liene. Dette var en tur som jeg kan minnes med glede.

Jacob Lind og Fridtjof Lamøy blir kubikksjarmører.

Jacob og Fridtjof gikk til anskaffelse av lett moped og for Jacob sin del, så hadde nok han litt erfaring fra scooteren som Lille Jacob fikk. Junior hadde nok undervist sin far før han torde å slippe ham opp på denne mopeden. For senior sin del så gikk det upåklagelig fint, selv om han ikke klarte å overstige fartsgrensen på 60 km/t. Jeg traff senior en gang jeg var hjemme og da kom han på moped oppover Kjøpsvik svingen. Frakken var åpen og og flagret. Jeg gjorde en hilsen til ham, men han stirret rett frem og hadde nok med å konsentrere seg med kjøringen.

Fridtjof derimot var ikke så sikker på sitt nye kjøretøy, men etter litt undervisning, gikk det tålig bra. Til å begynne med, stanset han alltid før innkjørselen til huset og trillet sykkelen inn i hagen. Etter noen bråstoppet mot porten og trappa, gikk det bedre. To ganger hengte gassen seg opp og da kunne det gått riktig ille, men han mestret også dette. En gang kjørte han rett i posthustrappa og en av kundene lurte på at de hadde ”Drive In” opplegg på posten. Gassen ble reparert og like etterpå skjedde det på nytt. Gassen hang seg opp igjen og denne gangen havnet han i åkeren på baksiden av huset. Han ble litt reservert etter dette, men prøvde seg etter noen dager og da var alt som før. Fridtjof ble en kløpper på mopeden etter hvert.

Anders i Vika tar Amandus og Olga på slep i robåten.

Hvem husker ikke Anders i Vika, en villbajas i den lille motorbåten, han nesten til daglig var innom Kjøpsvik med. Det var full fart nesten til kaia, slakket litt opp og full fart bakover. Han var god til å beregne avstanden, men det hendte nok at båten enkelte ganger smalt i kaia. En episode jeg aldri glemmer, var en fin sommerdag hvor Anders hadde vært på samvirkelaget og skulle over til Vika. Idet Anders går om bord i båten, var Amandus og Olga Borg, på tur til å forlate Kjøpsvik i sin robåt. Anders ropte til Amandus om de skulle ro hjem nå, og Amandus svarte at de skulle til Kulle først.   - Dere kan få slep til Kulle, for dit skal jeg også, svarte Anders. Olga satt på baktofta og ante fred og igjen fare, mens Amandus ga tampen til Andes. Anders festet tampen bak i motorbåten, ga full regulator og festet blikket mot neset før Kullebutikken. Plutselig oppdaget Amandus at tauet han hadde gitt Aners, ikke var festet til robåten. Like før tauet strammet, surret Amandus tauet omkring stevnt på robåten som gjorde et voldsomt rykk idet tauet strammet seg. Dette var Olga ikke forberedt på og hun gikk på rygg bak i skottet med føttene i været. Robåten ble dratt opp og ned på bølgene fra motorbåten og det så skummelt ut fra mitt ståsted. Vi kunne høre Olga rope noe til Amandus som sto foran i båten og tviholdte på tampen. Vi fikk i ettertid høre at Anders fikk seg en overhøvling av Olga idet de kom til Kullekaia.   

Min far kjøpte tekniske innretninger, nesehår til besvær.

Pappa var teknisk interessert og han satte pris på tekniske hjelpemidder, spesielt verktøy. Han reparerte det meste, fra påhengsmotorer til store båtmotorer. Han tok selv stempelsjau på motoren i legeskyssbåten ”Tysfjord” og det ble ingen deler tilbake når motoren var montert igjen. Han koste seg stort når det kom reklameblad hvor der var avertert tekniske ting. Han bestilte i hytt og vær En gang mottok han en pakke med diverse verktøy og andre rariteter, og han viste stolt frem en nesehår fjerner. Det var ikke av den elektriske typen, men to punkter som skulle trykkes på for å få en sylinder til å snurre rundt inne i enheten som skulle stikkes opp i nesen. Han satt ved kjøkkenbordet og skulle teste denne nyskapningen, men det gikk ikke etter planen. Han stakk investeringen inn i nesen og trykket til. – I helvete heller utbryter han og forsvant ut av kjøkkenet. Etter en kort stund kom han inn med dopapir foran nesen og vi så at han blødde litt. Han fortalte da at denne hårfjerneren, slett ikke virket. Det som skjedde var at da han trykket inn knappene som skulle få den knivskarpe sylinderen til å snurre for å kutte hårene, viklet hårene seg fast til sylinderen, slik at han måtte rive den løs. Hvor er apparatet nå?, spurte jeg. – Den har jeg kastet på skogen, svarte min far litt brydd.

 Side 31.

Klarinett med mange ulyder.

Min far fikk utlevert en klarinett fra Kjøpsvik musikkforening da han ønsket nå være med i musikkorpset. Det ble det mange ulyder av før han fant ut hvordan denne skulle behandles. Når han hadde anledninger for å øve, hadde min mor alltid et ærend ut for å handle. I begynnelsen var det en lidelse å høre han øve.  Klarinett er et fint blåseinstrument og behagelig å høre på, når personer som kan spille på dette, utøver sin kunst. Det var en vakker sommerdag med sol og varmt i luften. Vinduene i kjøkken og stua sto åpen for lufting og da far hadde ymtet frempå at han skulle øve på klarinett, fant mor at det nå var tid for en spasertur opp til Kjøpsnes. Da mor var kommet ned til Anna Jakobsen, hørte hun at øvelsen var startet. Han øvde på skala, men det skar seg flere ganger og da lager klarinetten en irriterende pipelyd. Dette kan også skrive seg fra munnstykket, at dette ikke var riktig montert. Denne pipelyden skar gjennom marg og bein. Hun kunne til stadig høre denne gjennomtrengende lyden, der hun gikk. Da hun kom opp til Kjøpsviksvingen og passerte denne, slapp hun å høre disse lydene. Hun tok seg god tid på Kjøpsnes og da hun kom til svingen på tilbakeveien, var hun forberedt på å høre de ekle pipelydene igjen, men heldigvis, han hadde sluttet å øve for denne gang. Hun gjorde far oppmersom på at neste gang han skulle øve hjemme. Måtte han lukke dører og vinduer.

Sangere med konsert ved skolen.

Som liten gutt husker jeg at sangforeningen i Kjøpsvik hadde bygget en tribune på nedsiden barneskolen. Tribunen var bygget mot veggen med flere avsatser oppover. Her skulle sangforeningen ha konsert – oppsisning på 17de mai og det var spennende, for noe slikt hadde jeg ikke hørt før. Jeg mener at det var et blandet kor og spenningen var stor og det var samlet mye folk for å høre på. Det var et fint skue å bivåne alle sangere der de sto på rekke og rad på tribunen. Det var like før konserten skulle starte og dirigenten, Kåre Åsebestøl ønsket alle tilhørere velkommen. Dirigenten gjorde seg klar og i det fine været, gledet vi oss alle til å høre konserten. Konserten startet og mange fine sanger ble fremført. Jeg husker spesielt Tysfjordsangen, som ble fremført. Konserten var en stor opplevelse for meg. Jeg tropr at alle som kunne krype og gå var tilstede for å høre på. Sang og musikklivet i Kjøpsvik, var noe for seg selv. Noe måtte man finne på i fritida, og hva var ikke mer givende enn sang og musikk!

Sangerstevnet i Bogen i Ofoten hvor ordfører ønsket velkommen og forsvant.

Min far fortalte om denne episode som skjedde på et større sangerstevne, hvor flere sangkor fra distriktet var samlet for et helgestevne. Det ble lagt opp til et stort stevne og mange sangere og tilhørere var samlet for å høre åpningstalen til ordføreren i Evenes. På forhånd var det bygget en primitiv talerstor, hvor ordføreren skulle klatre opp på, slik at alle skulle kunne se og høre ham. Tribunen var bygd opp av tomme oljefat og planker Tiden var inne og ordføreren klatret opp på fatene, tok frem sitt notat og starte sin åpningstale. Han var så vidt kommet i gang med å ønske alle sangkor velkommen, da ordføreren forsvant, sammen med fatene og plankebitene. Det ble helt stille. Talerstolen raste sammen og tilhørerne ble jo litt redd for at ordføreren hadde skadet seg, men nei da. Ordføreren reiste seg, børstet av seg litt rusk og folk som sto like ved, tok tak i fatene, satte disse opp igjen, men nå ble noen stående og holde på fatene, da ordføreren klatret opp igjen til stor applaus. Nå gikk det bedre. Han fikk åpnet sangerstevnet til stor applaus og latter. Dette var sangerstevnet hvor ordfører bokstavlig talt falt i ”staver”.


Side 32

Personer fra Kjøpsvik som jeg kan huske av forskjellige grunner. Originale eller med spesielle særtrekk som morsomme og som utmerket seg i mengden. Alle har de noe spesielt med seg.

Arne og Helmina.

Et meget danseglad par som staset seg opp på offentlige fester og andre arrangementer. Det var meget sjelden at ikke disse to danseløvene var til stede. Dette var fester hvor jeg spilte og fester hvor jeg var publikum. Arne som var litt skjev, og med hodet på skadde, førte sin Hemlina lekende lett i valsen eller en tango. Det var meget fascinerende å se på, for danse, ja det kunne de til gangs. Jeg snakket ofte med Arne utenfor lokalet, og da ønsket han seg en vals som neste dans. Arne var en lettlivet person og humoren var på topp til en hver tid.

   Kristian Helland.

En mann med godt humør som hadde gartneri og begravelsesbyrå. Han elsket musikk og han trakterte sitt pianotrekkspill, så snart anledninger var til stede. Blomster og grønnsaker, ja det kunne han trylle frem fra gartneriet. Jeg kan huske den store kål – og gulrotåkeren han hadde ved gartneriet. Det kunne vel hende at vi på mørke kvelder tok turen innom åkeren for å prøvesmake på vekstene. Jeg vil besjrive Kristian som en livlig person, med mange gode egenskaper. Mest av alt satte jeg pris på hans humor og alltid vennlig. Jag kan aldri huske å ha sett han sint på noen måte. Når han spilte til dans, oppvartet han alltid med ”tulipaner fra Amsterdam” som var hans yndlingsmelodi. Han kunne teksten også og sang ofte med. Han var glad i en dram og når det ble litt for mye av dette, hadde han for vane å bare spille sin yndlingsmelodi. Kristian hadde trekkspillet med seg over alt. Han var ofte å høre på fjordfester i Tysfjord hvor trekkspillet fikk hard medfart.

En episode som er meg fortalt hendte på en fjordfest på Grunnvoll. Det var Kristian som sto for dansemusikken. Det var fest en St.aften og det var dansemusikk og rømmegrøt. Utpå kvelden var det en festdeltager som følte seg dårlig og fra kjøkkenet på festlokalet gikk det en stige opp på kvisten og karen klatret opp for å legge seg. Etter en stund ble det servert kaffe og vedkommende som fortalte meg denne historien var selv til stede og kunne bekrefte historien. Han satte nede i lokalet, sammen med andre og drakk kaffe, da han fikk se det drøppet fra taket og ned i koppen til en festdeltager. Noen gikk opp på kvisten for å se hva dette kunne være og oppdaget da en person som lå på kvisten. Han hadde kastet opp og da gulvet var skjevt, rant spya langs gulvet og fant videre veien ned gjennom et kvisthull og i kaffekoppen i lokalet under.

Mine siste inntrykk av Kristian, var da han anskaffet seg er 2 hjuls traktor med henger. Han ropte og vinket til fotgjengere der han kom kjørende og det hendte også at han tok passasjerer på hengeren. Jeg stanset ofte for å slå av en prat når jeg så at Kristian var i butikken eller i gartneriet.

Enok Knutsen - en stødig slektning.
Kem huske ikkje han Enok, billettselger på ferga og ellers en trivelig kar.
Der det var fjorafester, ja der var Enok fast inventar.
Han bodde på Grunnvoll i gamle dager, men var ofte i Kjøpsvik, hjemme hos oss.
Noen fornøyelige historier kunne han også referere til.
Ho Olaug i Sørfjorden var en kjent skikkelse der, og hun hadde humor og var godt likt av fjordfolket. Olaug var litt spesiell av seg med å ta alt på strak arm, og det var ikke alltid at situasjonen sto i kontrast til det hun foretok seg. Men snill, ja det tror jeg alle kan si om henne. Hennes datter Gunn kjente jeg godt og det samme med sønnen Hermann. Jeg var forresten ofte på besøk i brakka inne i Sørfjorden. Hans Knutsen - vår familie - var maskinist inne på kraftstasjonen, og det ble ofte slik at jeg og Walter Knutsen ble med fra Grunnvoll til Sørfjorden. Vi fikk brødskive med pølse og ost, samt melk til drikke.
Enok har berettet en historie om Olaug.

Pissatrengt.
Enok var i et selskap, korr også ho Olaug var og som den naturligste ting i verden, så måtte Enok en tur på dass.
Døra til dassen lot seg ikke låse og Enok gjorde sitt fornødende og sto ved vasken for å gjøre ren hendene, da plutselig Olaug kommer hoppende inn, drar opp skjørtet, ned med trusa og setter seg på doen. Enok sto med ryggen til og registrerte at hun satte seg på do. Trangt var det også, så Enøk tørket hendene, snudde seg mot Olaug og spurte:
- Olaug, ka e det du gjær før nåkka! Du kainn ju ikkje komme inn hit når det e opptatt!
Olaug later som ingen ting, ser opp på Enok og utbryter:
- Enok, aille må ju pess!

Bokreaksjon
Olaug var en gang på besøk hjemme hos oss, noe hun ofte gjorde når hun var hos dokteren selv, eller med ongan.
Doktergården og huset vårt lå kloss opp til hverandre.
Olaug fikk kaffe ved besøkene og den gangen jeg refererer til, var Olaug i skikkelig pratemodus.
Hun pratet og pratet og nevnte at Hermann hadde kjøpt nye møbler med en fin bokreaksjon. Hun sa videre at det var en reaksjon med glass i dørene.
Min mor penslet samtalen over på noe annet, for å komme bort fra denne reaksjonen.

Finn Bjørn Knutsen.
Bror til Enok og viden kjent for sin kokkekunst og matlaging. Trubadur med sitt trekkspoll og sang. Der han var ble det alltid topp stemning. Når han heiv på sæ trekkspellet og stemte i med sang, ja da levde han seg inn i rollen og svetten rant av han, når han forsto at det gikk fint.

HER AVSLUTTER JEG MIN HISTORIE OG GÅR OVER TIL MIN OPPVEKST, SOM BLIR MIN FORTSETTELSE AV OPPLEVELSER I TYSFJORD.

SE EGEN SIDE.