Antall besøk:

Telefoni - MP - Musikk

Her raste vi fra oss....

Her komme gode historier fra militærlivet på flystasjonen......

Mine første inntrykk....

Vi ankom Bardudoss flystasjon i slutten av november 1965, med snøslaps og vind. Det var ikke akkurat drømmevær vi ble møtt med. Vi ble konfrontert med personelloffiser, som orienterte oss om hvilken avdeling vi skulle tjenestegjøre ved. Jeg fikk sambandsavdeling, med hovedvekt på telefonsentralen som operatør.
Første dag gikk med til utleveringer av klær og andre nødvendige effekter. Så var det plassering på brakke, med tildeling av rom.
De første dagene gikk med til å bli kjent med alt personell.
Jeg skal ikke gjengi min tjeneste i detalj, for det vil fremkomme, som jævlig kjedelig. Jeg vil heller ta for meg de fornøyelige historiene fra min tid ved flystasjonen, noe som kan muntre opp, noen og en hver.

Skyteøvelser var det første vi måtte gjennom.

Trommis ble etterspurt.

Jeg ble etter hvert kjent ved velferdsassistenten, som gikk under navnet "Fakiro" da han var i sin begynnelse av sin tryllekarriere, og han ble god i faget etter hvert.
Han ble kjent med at jeg hadde vært trommis i et shadowsband og da det ble behov for en trommis, under velferdsbesøk av artisten og sangeren Al Bishop - medlem av "The Deep River Boys" fra USA, var det ikke nei i min munn. Velferdskontoret hadde trommesett for utlån og dette kvitterte jeg ut for å legge meg i trening.
Jeg fikk låne gymsalen som øvelselokale, når dette var ledig.

Trommesett utlånt fra velferdskontoret.

Konserter med AL Bishop.

Jeg skulle erstatte trommisen i orkesteret til Al Bishop og var drittnervøs for jeg kunne jo ikke spille etter noter, dersom det ble aktuelt. Dagen nærmet seg, da konserten skulle avholdes i kantina på flystasjonen.
Det ble et trivelig møte med Al Bishop og hans musikere.
Trommisen var utsatt for et uhell og var ikke i stand til å traktere trommene. Dette ble min ilddåp. Al Bishop var liten av vekst, men du verden for en stemme han hadde.
Konserten gikk som forventet, og jeg fikk skryt av sangeren for mitt spill på trommene. I de påfølgende dager ble det konsert i Rustaleiren, Heggelia, Skjold og Sørreisa. Jeg fikk selvsagt velferdsperm til dette.
Etter alle konsertene, ble jeg forespurt om å bli med på en turne i Nordland. Alt var ordnet med velferdskontoret for fridager. Denne miniturneen gikk over 14 dager og vi tok oss en tur innom Kjøpsvik med Fakiro - tryllekunster - med på lasset. Denne tiden med Al Bishop glemmer jeg aldri.

Eldre foto av The Deep River Boys. Al Bishop, til venstre foran.

The Force Brothers

Etter suksessen med Al Bishop, ble jeg kontaktet av grenader Jens Morsen, Heggelia., med spørsmål om å bli med i et danseband som var under planlegging. Jeg sa meg selvsagt interessert i det og etter ytterlige kontakter, ble bandet en realitet. Navnet på bandet ble The Force Brothers, med bilde av "Billy" på stortromma.
Besetning var Bassgitar, trommer rytmegitar, sologitar og trekkspill. Det var selvsagt vanskelig for meg å få fri på våre spilleoppdrag, men det gikk seg til.
Jeg søkte meg over til militærpolitiet og der var det ikke vanskelig å få solgt vakta til pengegriske sunnmøringer og bergensere.
Begge gitaristene sang, og jeg lå bakpå med koring og 2. stemme.
Vi hadde mange spilleoppdrag i Sørreisa, på Finnsnes, Olsborg, og omkring i militærleirene i området. Vi ble etter hvert svært populær hos jentene på Bardufoss, som fulgte oss på hver spillejobb. Etter spilleoppdrag, ordnet jentene med privatfester. Det ble et liv i sus og dus.
Det mest populære stedet, var nok Rustadhøgda samfunnshus, som hadde en suveren akustikk og med fulle hus hver gang vi spilte der.
Ble etter hvert sammen med en jente oppe fra Lamo ved Olsborg, som forøvrig reiste med meg til Kjøpsvik, da jeg dimmiterte, høsten 1966. Hun fikk seg jobb i Kjøpsvik, men det gikk som det måtte gå, forholdet tok slutt. Fikk senere høre at hun giftet seg med en kokk fra flystasjonen og senere flyttet til Svalbard, hvor han arbeidet.

Jens Morsen på trekkspill.

Stasjonspresten tok flysertifikat.

Her kommer historuen om stasjonspresten Wisløff Nilssen som ble en av gutta på stasjonen. Han kunne finne på det utroligste og gikk ikke i veien for å finne på noe lureri.
Stasjonspresten var en likanes kar og var kompis med alle på stasjonen, det være seg befal og menige. Han var en ivrig person for de menige, og la alt til rette for at disse skulle ha det så bra som mulig. Dette var spesielt på velferdsplanet.
Jeg husker en kveld jeg satt på vakt i bua til flypoliet og ser kapteinen komme inn porten og bort til vakta. Han hvisket forsiktig spurte hva de andre drev med på oppholdsrommet.
Gutta som hadde frivakt, satt der og så på tv. Kapteinen listet seg inn i vakta og inn på oppholdsrommet, Han reiv opp døra og hoppet på den største av MP'ene, reiv han i gulvet og det ble et basketak uten like. Jeg ble litt forfjamset da jeg fikk se at kapteinen ble knadd borte i kråa. Han bare smilte og fortsatte å sette seg til motverge. Om sider fikk 2 MP'er satt håndjern på ham og presset han ned i sofa. Jeg gir meg, peste presten. Forklaringen på prestens angrep, var følgende:
Presten og noen av MP'ene, trente i bryting sammen om kveldene, og presten tapte brytekampen hver gang. Han var derfor sikker på at en dag skulle han vinne, men han mente selv at han var på god vei i kveld, da det måtte 2 mann til for å ta ham. Presten bare lo og syntes at dette var moro. Etter å ha ryddet på plass bord og stoler fra basketaket, og kapteinen var befridd fra håndjernene, rettet han på uniformen, og latteren kom frem. Dette er kapteinen i et nøtteskall. Det hadde vært fest i befalsmessa og presten tok en telefon dit, og etter noen minutter fikk vi levert snitter og brus ned i vakta. Du snakket om service. Presten mente at vi burde feire at han vant kampen i kveld. Det måtte 2 MP'er til for å ta en stakkars prest. Slik kunne han være, helt uberegnelig, men du verden, en likanes kar.
Han var veldig interessert i fly og tok småflysertifilat på rekordtid. Han sa at han måtte ha dette, for å snakke med sin overornede "der oppe",
Etter at jeg var dimmitert fra Bardofoss, fikk jeg høre at var var blitt sjef i Widerøe flyselskap.
Etter at jeg flyttet fra Kjøpsvik, kunne min far fortelle følgende historie:
Han fikk i oppdrag med legeskyssbåten og hente en vikarprest på Drag. Presten ble hentet og det ble selvsagt pratet en del på turen mot Kjøpsvik. Presten var vikarprest i Sørfold og måtte ta en tur til Kjøpsvik, da stedet var uten prest for tiden. Under samtalen kom det frem at presten kjente en kar fra Kjøpsvik fra sin tid som stasjonsprest på Bardufoss. Hans navn var Kyrre og var en kløpper på trommer.
- Var dette i året 1966, spurte min far.
- Ja det kan nok stemme, svarte presten og så forundret på far.
- Da var det nok min eldste sønn, svarte far.
- Nei, du verden svarte presten. Dette var en overraskelse.
Dette endte med at presten ble invitert på kaffe hjemme hos mor og far i Kjøpsvik, og de fikk høre mange historier fra tiden på Bardufoss. Etter mye kaffe og prat, ble presten kjørt tilbake til Drag. Maken til livligere prest finnes ikke, var kommentaren til mine foreldre.
Min far overbrakte en hyggelig hilsen til meg fra presten.

Kapteinen tok flysertifikat for å snakke med sin overordnede der oppe.

MP sjefen med krampe i beina...

Vår flypolitisjef ved militærpolitiet, var en kjent skikkelse på Bardufoss. Det fortelles at før han fikk jobben som sjef for MP avdelingen, arbeidet han i Tromsø som politibetjent.
En kveld i Tromsø, fikk politivakta melding om at det var slossing nede på dampskipskaia. Politibetjenten vil ikke vente til han fikk assistanse, og dro alene ned på kaia. Ved ankomsten dit, var det full slossing og som en barsking han trodde han var, så gikk ha bort til slåsshanene og ba disse fjerne seg fra kaia. Dette ble for mye for slosshanene, tok tak i politibetjenten og kastet han utafor kaia.
Etter denne episoden, sluttet han ved politiet i Tromsø.
Nå som han var MP sjef, ble det nok roligere tider ved skrivebordet.
Velferden arrangerte et sykkelløp som skulle gå fra MP vakta, langs flystripa mot Heggelia og videre til Rusta leir og tilbake.
Her var det snakk om å sykle på kortest tid.
Det var felles start og MP sjefen var den som viret mest av å komme i gang. Vi var 25 stk i dette løpet, deribland alle som bodde på brakke B. Dette skulle være en konkurranse mellom brakkene.
Startskuddet gikk og MP sjefen tok skikkelig sats og spurtet avgårde. Vakter sto ved porten som førte ut av flyplassen ved Heggelia, for å notere de som passerte der. På langsiden av flyplassen, kunne vi se MP sjefen som hadde fått et godt forsprang. Da vi nærmet oss porten i Heggelia, fikk vi se MP sjefen som satt på sykkelen og klamret seg til jernporten vi skulle passere. MP sjefen jamret seg og klaget over krampe i føttene. Han vil ikke slippe porten så vi bare fortsatte. Da vi kom tilbake til leiren, fikk vi vite at det kom en bil og hentet MP sjefen tilbake fra porten og inn i leiren. Han ble diskvalifisert fra løpet. Vår brakke kom på 3. plass, som ble betegnet som et bra resultat. Vi var fem på hvert lag. En benk som sto like ved porten, ble forsynt med et messingskilt med følgende tekst:
"RESERVERT MP SJEFEN VED BARDUFOSS FLYSTASJON".

Kaptein og MP sjefen ved flystasjonen deltok på sykkelløp og fikk krampe i beina.

Vi ringer MP sjefen - skikkelig spøk.

Under natoøvelsen "Winter Express" 1966, ble jeg kjent med en amerikansk løytnant som hadde ansvaret for utsalget av kioskvarer for amerikanerne. Vi fikk kjøpe sigaretter av merket "Salem" med mentolsmak og vi betalte nesten ingen ting for dette, for det var ingen som kjøpte disse.
Etter noen dager fikk jeg vite at løytnanten hadde bursdag og jeg inviterte på privatfest og fikk jentene på Bardufoss til å arrangere dette. Et hybelhus på Bardufoss ble samlings-
stedet. Jentene disket opp med kaker og varm kveldsmat.
Løytnanten hadde med seg rikelig med drikke og sigaretter.
Vi startet opp på ettermiddagen og hadde veldig trivelig, med latter og sang.
Løytnanten kom med spørsmål om "gags", som på godt norsk betyr å narre noen.

Løytnanten som vi kan kalle Bobby, spurte om vi skulle narre en person som jeg kjente, og som jeg ønsket å spille et puss.

Som sagt, så gjort. Jeg valgte ut vår MP sjef og her er hva som skjedde: Etter noen drammer og god bløtkake, gikk vi fra hybelhuset og bort til en telefonkiosk i sentrum av Andselv. Hele gjengen var med for å trekke frisk luft. Vi slo telefonnummeret til MP sjefen og en av jentene skulle prate i telefonmen på gebråket norsk. Det ringte og ringte, ingen tok telefonen. Vi ventet i noen minutter og slo nummeret på nytt. Etter en kort stund ble røret løftet av og han svarte med å si navnet sitt.

Vår jente fordreide stemmen sin og spurte: Do kan do si mej om Olsen er hjæmme? Dette er ikke hos Olsen, du har ringt feil.

Etter dette gikk vi tilbake til hybelhuset. Noen av jentene var Gunn, Eirin og Oddny. De andre husket jeg ikke.

Flere amerikanere kom til selskapet og det ble livlig i hybelhuset. Vi måtte til slutt låse døren, for det var ikke plass til flere. Vi danset og hygget oss til stereoanlegget.

Kl. 20.00 var vi tilbake i sentrum og ringte på nytt til MP sjefen. Det var Eirin som sto for pratingen. Denne gangen var det fruen i huset som tok telefonen. Eirin spurte om Olsen var hjemme og fruen sa et øyeblikk, og vi hørte hun spurte MP sjefen om en Olsen. Fruen kom i telefonen og svarte at det var ingen på dette nummer ved navn Olsen. Røret ble lagt på.

Deretter dro jeg og Bobby inn på stasjonen for å hente en gitar og noe snacks fra kiosken til Bobby. Tilbake i hybelhuset, hadde jentene funnet ut at vi skulle ta drosje til Rustadhøgda, hvor det var dans. Det tok ca 4 minutter å kjøre fra Andselv. Hele gjengen dro av gårde. Det var et Tromsø band som spilte og det var kjempestemning der, med mye folk.

Kl. 23.00 minnet Bobby meg på at vi måtte ringe igjen. Vi lånte telefonen i samfunnshuset og ringte MP sjefen. Telefonen ringte lenge før MP sjefen tok røret. Eirin spurte på nytt om Olsen var kommet hjem, og nå kunne vi høre at MP sjefen hisset seg opp. – Du har ringt dette nummer flere ganger i dag, og her er ingen som heter Olsen i dette huset. Dermed ble røret klasket på.

Vi ble på samfunnshuset til dansen var slutt, og fikk sitte på flypolitiet ned til hybelhuset på Andselv. Her fortsatte festen og noen begynte så smått og forlate huset. Den harde kjerne ble tilbake og Bobby og jeg holdte ut.

Kl. 03.00 forlot Bobby og jeg huset for å dra inn i leiren. Da vi gikk bort til sentrum kom Bobby på at vi måtte ringe MP sjefen igjen og dette var siste gangen. Vi ventet til vi kom inn i leiren og gikk opp på messa og ringte fra telefonen der.

Denne gangen var det jeg som ringte. Jeg slo privatnummeret og telefonen ringte og ringte. Jeg måtte slå nummeret flere ganger, før noen løftet av røret. Det var sjefen sjøl som svarte, noe søvnig i stemmen. Følgende ble svart av meg med fordreid stemme som bergenser:

Dette er Olsen, har det vært noen telefoner til meg i dag, spurte jeg høflig. Jeg hørte han trakk pusten. Det ble stille i 3 sekunder så hørte jeg lyden fra telefonen, som om den ble knust, før det ble helt stille på linja. Gjett om vi lo der vi sto i messa, pisse trengt og i godt humør. Jeg hadde helgeperm denne helga, så vi dro bort til forlegningen hvor Bobby bodde og der ble vi sittende til frokost på morningen. Jeg fortalte denne historien til MP gutta og det ble en skikkelig latter av dette.

Vi ringte MP sjefen, hjem, privat, men dette likte han dårlig.

Den trampede sersjanten

Like etter reveljen på morningen, hadde en sersjant den uvanen at når han røsket opp døra til vårt rom, for å sikre seg at alle var våken, ja da trampet han hardt med marsjstøvlene på matta like innenfor døra.Dette var irriterende, så vi ga han navnet ”trampe”.En kveld vi satt på kantina, fikk vi vite at ”trampe” var inspiserende befal i morgen tidlig. Vi kjente folkene på kjøkkenet og fikk tak i en stor tube majones.Kvelden kom og vi gikk til sengs alle mann på rommet. Etter at trampe hadde gått runden, sto jeg opp og tok med meg majonestuben jeg hentet fra skapet mitt. Troppen ble fjernet fra tuben og plassert under gulvmatta, med tubeåpningen pekende imot vinduet på rommet. Nå var planen klar. Trampe skulle bare komme.

Vi våknet selvsagt til reveljen og etter en kort stund hørte vi trampe komme. Han var inne og trampet på to rom før han reiv opp døra til vårt rom, satte først ned venstrefoten på matta, deretter høyrefoten, som rammet majonestuben under matta, med det resultat at vi hørte et kraftig ”splash” og innholdet i tuben for som et prosjektil, rett i gardinene til vinduet.

Trampe lurte svært på hvem i faen som hadde lagt majonestuben under matta. Ingen på rommet visste selvsagt ikke dette, men det var vi som måtte tørke opp majones, fra gardin og vindu.

Neste gang trampe hadde inspeksjon ved revelje, trådte han ikke på matta.

Sersjanten som trampet på majonestuben.....

Tysk jagerfly styrtet ved Narvik.

Bardufoss flystasjon ble satt i full alarmberedskap, da det kom inn melding om at et tysk jagerfly var på vei mot Narvik. Jagerfly var sendt opp for å avskjære flyet, men fikk ikke kontakt med flyveren. Det ble rapportert om at flyveren satt bøyd forover i cockpit, og var muligens bevisstløs. Han kjørte på autopilot.

Alle permisjoner ble inndratt og alle forholdsregler ble tatt. Spenningen steg da flyet passerte Bodø, og etter en halv time, fikk vi meldingen om at flyet styrtet like sør for Narvik.

Rapporter og etterforskning kom frem til at flyet gikk tomt for drivstoff og krasjet i en koll, like sør for Narvik. Hadde flyet holdt seg i luften i noen minutter til, vil det antagelig ha styrtet midt i byen Narvik. Flyveren omkom.